Banditter angrep en forsvarsløs gammel mann i skogen, men de ante ikke hvem som skulle komme ham til unnsetning og hva som ville skje med dem etterpå 😨😱
Den kalde, fuktige skogen ble fylt av tåke da bilen ble stoppet midt på skogstien. De dro den gamle mannen ut – han gjorde nesten ingen motstand, pustet tungt og presset hendene mot brystet.
– Vel, gamlefar, er det ikke på tide å betale? – sa den høyeste av mennene og knakk knokene.
De dyttet mannen ned på bakken. Han falt på knærne, hendene skalv.
– Jeg… ber dere… gi meg tid… jeg betaler alt tilbake… jeg sverger… – stemmen hans brast og ble til en hes hvisking.
– Hvor lenge skal vi vente? – en annen satte seg ned ved siden av og grep ham i jakkekragen. – Du har lovet dette i tre måneder.
– Jeg… jeg skal betale… jeg finner en løsning… jeg tar opp et nytt lån…
– Vi trenger garantier, – sa mannen i skinnjakken kaldt. Karene rundt ham begynte å le og gi hverandre blikk.
Banditten snudde seg mot mannen ved siden av.
– Skjær av ham en finger.
Den gamle mannen stivnet. Så begynte han å riste og gråte, mens han tryglet:
– Ikke gjør det… vær så snill… jeg betaler alt… jeg ber dere… ikke gjør det…
Mannen hadde allerede tatt fram kniven og grep den gamle mannens håndledd.
Og plutselig… akkurat i det øyeblikket kom noen ut av skogen – noen de minst av alt forventet å se der 😲😱 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Et sted mellom trærne lød en dyp, merkelig lyd. Ikke et ul, men en vibrasjon, som om skogen selv brummet.
– Hva var det? – en av dem snudde seg.
I neste sekund for de et glimt av en stor hvit skikkelse mellom trestammene.
Og så kom den fram – en alabai. Enorm, massiv, med bred brystkasse og tunge poter som en bjørn. Pelsen sto rett opp, øynene var mørke og rasende.
– Hva i all verden… – rakk en av bandittene å si.
Hunden kastet seg frem uten forvarsel.
Med et kraftig slag veltet den mannen som holdt kniven. Han rakk ikke engang å skrike – hunden sto over ham og knurret så luften vibrerte.
Banditten prøvde å slå hunden, men alabainen grep håndleddet hans med den tunge kjeven – ikke for å rive det av, men så hardt at mannen mistet kniven og skrek.
– Få den bort! – ropte en annen og rygget unna.
Alabainen snudde seg raskt og løp mot den neste. Han forsøkte å stå imot, men den enorme hunden dyttet ham i brystet og slo ham i bakken.
Den høyeste banditten tok fram en batong, men alabainen tok et skritt frem, senket hodet – blikket til dette dyret var så rasende at mannen ble stående helt stille. Han forsto: ett eneste feil steg, og hunden ville kaste seg over ham.
– Vi drar! Fort! – ropte en av dem med skjelvende stemme.
Bandittene løp til bilen uten å prøve å se tøffe ut. Dørene smalt igjen, motoren brølte, og bilen forsvant mens hjulene spant.
I mellomtiden sto alabainen foran den gamle mannen, pustet tungt og var fortsatt på vakt.
– Åh… min beskytter… – hvisket den gamle mannen og omfavnet hunden sin.
Hunden fnyste svakt, nesten som om den prøvde å roe ham.
