Da jeg var 54 år, registrerte jeg meg på en datingside og møtte en veldig hyggelig mann. Vi snakket sammen i flere måneder, og en dag inviterte jeg ham hjem til meg. Men da jeg åpnet døren den avtalte kvelden og så hvem som sto på dørterskelen, ble jeg stående stiv av skrekk 😨😱
Jeg var femtifire år gammel, og de siste årene hadde jeg bodd helt alene. Det var lenge siden jeg hadde hatt en mann i livet mitt. Barna mine hadde blitt voksne, stiftet egne familier og kom nå bare på besøk i høytidene eller i helgene.
Selvfølgelig var jeg glad for at alt gikk bra med dem, men noen ganger ble ensomheten rett og slett uutholdelig.
Det var spesielt vanskelig om kveldene, når jeg kom hjem fra jobb, laget middag til én person og satte meg foran TV-en. Jeg ønsket meg en mann ved min side, en jeg kunne snakke med, le sammen med, diskutere dagen med eller bare drikke te sammen med.
Venninnene mine rådet meg stadig til å registrere meg på en datingside.
– Alle møter jo hverandre på den måten nå. Du har vel ikke tenkt å sitte alene resten av livet?
Men jeg bare lo og avfeide forslagene deres. Jeg trodde slike nettsteder først og fremst var for unge mennesker, og at det var umulig å finne en mann der som virkelig ønsket et seriøst forhold.
Men en kveld bestemte jeg meg endelig for å prøve.
Jeg opprettet en profil, lastet opp noen bilder av meg selv, skrev litt om hvem jeg var og begynte å vente.
De første dagene skjedde det ingenting interessant. Noen ganger skrev merkelige menn til meg, og andre ganger fikk jeg meldinger jeg ikke engang hadde lyst til å svare på.
Men omtrent en uke senere fikk jeg en melding fra en mann.
Ut fra bildet så han ut til å være rundt seksti år gammel. Han var velstelt, hadde et hyggelig smil, litt grått hår og svært vennlige øyne.
Han fortalte at han hadde vært skilt i lang tid, bodde alene, drev en liten bedrift og, akkurat som meg, var lei av ensomheten.
I motsetning til andre menn stilte han aldri ubehagelige spørsmål og kom heller ikke med grove vitser.
Vi begynte å skrive til hverandre hver dag.
Han spurte hvordan det sto til med helsen min, hva jeg hadde laget til middag, fortalte morsomme historier fra livet sitt og ønsket meg alltid god natt.
Etter hvert ble jeg så vant til samtalene våre at jeg begynte å savne ham hvis det gikk lang tid uten at han skrev.
Jeg følte at jeg endelig hadde møtt en person jeg kunne bli lykkelig sammen med.
Det var bare én ting som bekymret meg litt. I løpet av de tre månedene vi hadde snakket sammen, hadde han aldri foreslått at vi skulle møtes ansikt til ansikt.
Når jeg forsiktig spurte hvorfor vi fortsatt ikke kunne møtes, svarte han:
– Hvorfor har vi det så travelt? Vi er voksne mennesker. Vi kommer til å få god tid til å være sammen.
Jeg ville ikke virke påtrengende, så jeg sluttet å spørre.
Men en kveld tok han plutselig selv opp temaet om å møtes.
– Jeg har veldig lyst til å se deg. Hva om jeg kommer på besøk til deg på lørdag?
Jeg foreslo at vi først kunne møtes på en kafé, men han lo.
– Hvorfor skal vi på kafé? Vi er ikke tjue år lenger, så vi trenger ikke å løpe rundt på stevnemøter i parker og restauranter. Det er bedre at vi sitter hjemme og snakker i fred og ro. Jeg tar med blomster og noe godt til teen.
Nå forstår jeg hvor naiv jeg var den gangen. Men akkurat da trodde jeg ikke at noe galt kunne skje. Vi hadde jo snakket sammen så lenge, og jeg var sikker på at jeg kjente ham godt.
Jeg sendte ham adressen min.
Hele lørdagen forberedte jeg meg på møtet vårt. Jeg ryddet leiligheten, laget flere retter, kjøpte en fin duk og tok frem serviset jeg bare brukte ved spesielle anledninger.
Deretter tok jeg på meg den fineste kjolen min, ordnet håret og la til og med litt farge på leppene. Det var lenge siden jeg hadde følt meg så spent.
Akkurat klokken sju om kvelden ringte det på døren. Jeg smilte, rettet på håret foran speilet og skyndte meg for å åpne.
Men da jeg åpnet døren på vidt gap, forsvant smilet umiddelbart fra ansiktet mitt da jeg så hvem som faktisk sto der 😳😱 Jeg kunne aldri ha forestilt meg at et nettdatingeventyr skulle forvandles til et slikt mareritt!
Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren 👇👇
På dørterskelen sto en mann jeg kjente svært godt.
Men han var slett ikke den samme mannen som jeg hadde sett på bildene.
Mannen som sto foran meg, var eksmannen min.
Den samme mannen som jeg hadde skilt meg fra nesten tjue år tidligere, etter at han hadde spilt bort alle sparepengene våre, solgt bilen min uten tillatelse og en dag rett og slett forsvunnet. Han hadde etterlatt meg alene med to små barn og en enorm gjeld.
Jeg hadde brukt så mange år på å prøve å glemme ham, og nå sto han foran døren min med en bukett roser og et rolig smil.
– Vel, hei, kjære. Er du virkelig ikke glad for å se meg?
Jeg prøvde å lukke døren, men han satte raskt foten i døråpningen.
– Vent litt. Jeg har ikke kommet hit uten grunn. Vi har snakket sammen i tre måneder, og du inviterte meg selv.
Hendene mine skalv.
– Var det deg? Hele tiden?
Han smilte selvtilfreds.
– Selvfølgelig. Du sa jo alltid at jeg aldri lyttet til deg. Nå kan du se hvor mye du har fortalt meg.
I det øyeblikket husket jeg samtalene våre.
Hvordan jeg hadde klaget over at jeg bodde alene. Hvordan jeg hadde fortalt at barna mine sjelden var hjemme. Hvordan jeg tilfeldigvis hadde nevnt at jeg hadde arvet penger etter morens død og kjøpt denne leiligheten.
Han prøvde ikke bare å få meg tilbake. Han hadde brukt flere måneder på å samle informasjon om meg.
– Forsvinn med en gang, ellers ringer jeg politiet! ropte jeg.
Men plutselig sluttet han å smile.
– Det vil jeg ikke anbefale deg. Du fortalte meg jo selv hvor du oppbevarer dokumentene til leiligheten.
I det øyeblikket hørte jeg noen skritt bak ham.
En annen mann kom frem fra hjørnet av trappeoppgangen. Han bar på en stor reisebag.
Eksmannen min så på ham og sa rolig:
– Jeg sa jo at hun kom til å åpne. Kom inn, vi må finne noe.
Jeg forsto at de slett ikke hadde forberedt seg på en romantisk date i løpet av all denne tiden.
Men det var én viktig ting de ikke visste.
Kvelden før hadde jeg fortalt datteren min at jeg for første gang skulle invitere en mann fra en datingside hjem til meg. Hun ble svært bekymret og insisterte på at jeg i det minste skulle slå på kameraet ved inngangsdøren som sønnen min hadde installert året før.
Om morgenen ba datteren min meg sende henne lenken til profilen til den nye bekjentskapen min.
En halvtime før møtet ringte hun og fortalte at bildet av mannen tilhørte en helt annen person. Hun hadde funnet bildet på internett og var allerede på vei til meg.
Den gangen trodde jeg ikke på henne og tenkte at det måtte ha skjedd en eller annen feil.
Men nå, mens jeg så på eksmannen min, forsto jeg at datteren min hadde hatt rett.
Og akkurat idet den andre mannen tok et skritt mot meg, lød en kraftig stemme bak ham:
– Politi! Hendene der vi kan se dem!
Det viste seg at datteren min ikke bare hadde kommet for å sjekke at alt sto bra til med meg. Da jeg sluttet å svare på telefonene hennes før møtet, ringte hun politiet og forklarte situasjonen.
Senere kom det frem at eksmannen min skyldte en stor sum penger til farlige mennesker. Han hadde fått vite at jeg hadde arvet penger, og bestemte seg for å bruke en falsk profil på en datingside for å finne ut hvor mye penger jeg hadde, og hvor jeg oppbevarte verdisakene mine.
Men det mest skremmende fikk jeg vite først på politistasjonen.
I reisebagen til medskyldige hans fant de tau, teip, hansker og ferdig utfylte dokumenter for salg av leiligheten min.
De hadde planlagt å tvinge meg til å signere papirene, ta pengene og forsvinne.
Da etterforskeren viste meg innholdet i bagen, innså jeg for første gang hvor nær jeg hadde vært en katastrofe.
Jeg trodde at jeg holdt på å forberede en romantisk middag for en mann som kunne befri meg fra ensomheten.
Men i virkeligheten dekket jeg med mine egne hender bordet for en mann som allerede hadde ødelagt livet mitt én gang, og som etter tjue år hadde kommet tilbake for å prøve å gjøre det igjen.
