Da mannen fikk vite at legene ga kona hans bare tre dager igjen å leve, lente han seg over henne og hvisket med et tilfreds smil: «Endelig blir all eiendommen din min.» Han ante ikke hvilken hevnplan hans «ydmyke» kone hadde forberedt for ham 😢😱
Da Lia åpnet øynene, kjente hun straks at hodet snurret. Hun følte ingenting annet enn smerte.
Et sted ute i korridoren hørtes stemmer. Lia gjenkjente den dempede stemmen til overlegen:
— Tilstanden er kritisk… Leversvikten utvikler seg… Maks tre dager.
Den andre stemmen kjente hun igjen selv gjennom den tykke veggen. Hennes manns stemme — Oliver.
Lia lukket øynene, men lot en liten sprekk stå igjen for å observere. Døren åpnet seg.
Oliver kom inn med en blomsterbukett i hendene, satte seg på sengekanten og tok Lia i hånden.
Han strøk over håndleddet hennes og lente seg nærmere. Han var sikker på at hun var under sterke beroligende medisiner og ikke hørte noe.
Da hvisket han:
— Endelig. Jeg har ventet så lenge. Huset ditt, kontoene dine, virksomheten din… Alt dette blir endelig mitt.
Han smilte — mykt, nesten ømt. Lia forsto: Mannen hennes hadde alltid bare trengt pengene hennes.
Oliver reiste seg, tok på seg en maske av medfølelse og sa ute i korridoren til sykepleieren:
— Vennligst pass på henne. Jeg er så bekymret… Hun er hele mitt liv.
Lia kjente kvalmen stige av hans falskhet. Døren lukket seg.
Hun åpnet øynene helt. Hjertet banket vilt.
I korridoren hørtes plutselig plask fra vann og lette skritt. Noen vasket gulvene. Lia samlet krefter og ropte:
— Frøken… kom hit.
Døren åpnet seg litt. En ung pleieassistent tittet inn — tynn, redd, men oppmerksom. På navneskiltet sto det «Maria».
— Ja? Føler du deg dårlig? — spurte hun, allerede klar til å løpe etter en lege.
— Nei, — hvisket Lia. — Jeg må be deg om noe.
Maria kom nærmere. Lia grep hånden hennes så hardt som kreftene tillot.
— Hør nøye etter. Hvis du gjør alt jeg sier… kommer du aldri til å jobbe som pleieassistent igjen. Aldri.
Maria stivnet. Øynene ble store.
— Hva skal jeg…?
Lia snakket stille, men bestemt. 😢😱 Fortsettelsen i første kommentar 👇👇
Lia dikterte adressen til safen, koden, listen over dokumenter, advokatens navn og instruksjoner om hvem Maria skulle ringe og hvilke overvåkingsopptak som måtte hentes fra klinikkens arkiv.
Maria lyttet uten å avbryte. Da Lia var ferdig, nikket hun bare:
— Jeg skal gjøre alt. Jeg lover.
Maria satte i gang med en gang. Innen morgenen var alt klart.
Alle dokumenter for eiendom, virksomheter, investeringsporteføljer og safer ble overført til et veldedig fond.
I Marias navn ble det registrert en liten prosentandel av fondet — stor nok til at hun aldri trengte å gjøre tungt arbeid igjen.
Da Oliver kom tilbake til klinikken, var han klar for sitt skuespill. Han gikk inn på rommet, satte seg ved siden av og tok Lia i hånden.
— Hvordan føler du deg? — hvisket han med påtatt smerte.
Lia så på ham som om alle kreftene hadde forlatt henne. Stemmen var svak, men klar:
— Oliver… jeg signerte… dokumentene.
Han stivnet.
— Hvilke… dokumenter, kjære?
Hun hostet svakt, som om hun prøvde å samle tankene.
— Jeg overførte all eiendommen min til et veldedig fond. Du får ingenting.
Ansiktet til Oliver forvrengte seg.
— Hva har du gjort?! Du… du kunne ikke!
— Trodde du jeg var blind?…
Han mistet kontrollen:
— Gjør det om! Hører du?! Gjør det om! Alt dette er mitt, og du kan dø.
— Du ønsket alltid at jeg skulle dø, Oliver. Men nå ser det ut til at du mistet alt selv.
