De utenlandske naboene ga meg dette og ønsket meg god appetitt: men det er noe hardt og slett ikke likner på mat, mer som et egg 😱🤔
Jeg ble faktisk litt redd først.
Naboene er utlendinger, vi snakker nesten ikke sammen, bare hilser i heisen. Og så, en kveld, banker det på døra. De står der, smiler, rekker meg en pose og sier på russisk med aksent:
— God appetitt!
Jeg ser inni — og der er det… dette. Mørke, harde, merkelige ting, som om de var fra et museum eller fra en dinosaurfilm. Det likner ikke på noe spiselig. I hånden er de kalde, som stein. Jeg luktet til og med på dem — nesten ingen lukt.
— Er dette… mat? — spurte jeg forsiktig.
De nikket, smilte enda bredere, og gikk.
Jeg sto lenge på kjøkkenet med denne posen. Tankene kvernet: «Hva om dette ikke er ment som mat? Hva om det er en spøk? Hva om jeg ikke forstår noe veldig viktig?» Det var skummelt å legge det i kjøleskapet, og pinlig å kaste det.
Til slutt gikk jeg på nettet. Jeg søkte etter bilder, beskrivelser, form. Og da jeg endelig fant det, trodde jeg ikke mine egne øyne. 😱😨 Detaljene fortalte jeg i den første kommentaren 👇👇 Har dere sett noe slikt før?
Det viste seg å være vannkastanje.
Den kan spises. Den skrelles, kokes, spises rå. I noen land er det helt vanlig mat, nesten en delikatesse. Jeg hadde bare aldri sett noe slikt i hele mitt liv.
Dagen etter møtte jeg naboene og sa at jeg hadde funnet ut hva det var. De ble glade, begynte å forklare ivrig og vise med gester hvordan man skreller og spiser den.
Og jeg tok meg selv i å tenke på hvor merkelig verden er: for noen er det en skremmende og uforståelig ting, for andre — «god appetitt».
