Den farligste kvinnen i fengselet grep den gamle kvinnen etter håret og presset ansiktet hennes hardt rett ned i deigen. De andre fangene sto skrekkslagne og urørlige, mens forbryteren lo høyt og løftet hånden, klar til å slå den gamle kvinnen i ansiktet. Men akkurat i det øyeblikket skjedde noe som fikk alle de tilstedeværende til å bli stående i fullstendig sjokk 😨😱
Den eldre kvinnen hadde kommet til kvinnefengselet omtrent tre måneder tidligere. Hun var sekstini år gammel, snakket nesten aldri med noen, deltok aldri i krangler og tilbrakte mesteparten av tiden på fengselets kjøkken.
Ingen visste egentlig hvorfor hun satt i fengsel. Den gamle kvinnen likte ikke å fortelle om fortiden sin, og når de andre fangene stilte henne spørsmål, svarte hun bare at hun hadde gjort en stor feil og at hun nå måtte betale for den.
Men det var én kvinne i fengselet som av en eller annen grunn var spesielt irritert over den gamle kvinnens rolige oppførsel.
Hun het Berta. Hun var stor og sterk, med tatoveringer på armene, og sonet en lang straff for drap og flere brutale angrep. Selv noen av vaktene forsøkte å unngå å krangle med henne unødvendig.
Helt fra den første dagen likte Berta ikke den nye fangen.
Hun tok stadig maten fra den gamle kvinnen, tvang henne til å gjøre arbeidet hennes, kunne med vilje velte tallerkenen hennes på gulvet eller dytte henne i gangen.
— Hvorfor er du så stille, kjerring? Tror du at du er bedre enn alle andre her? — spurte hun ofte.
Den eldre kvinnen svarte aldri på fornærmelsene, og det gjorde Berta enda sintere.
En morgen ble fangene, som vanlig, ført til kjøkkenet for å lage brød til spisesalen. Alle fikk hver sin oppgave: noen eltet deigen, andre la den i former, mens den gamle kvinnen lagde en stor porsjon til neste omgang.
Den dagen manglet det arbeidere på kjøkkenet, så alle hadde det travelt.
Berta gikk bort til den eldre kvinnen og beordret henne til å gi fra seg deigen som allerede var ferdig, slik at hun selv slapp å gjøre arbeidet.
— Ta en annen, er du snill. Denne er jeg nesten ferdig med, — ba den gamle kvinnen stille.
— Skal du begynne å fortelle meg hva jeg skal gjøre?
— Jeg sier bare at hvis du blander alt sammen, må vi begge begynne på nytt.
Berta grep plutselig bollen og kastet den med full kraft mot bordet. Noe av deigen falt på gulvet, og den gamle kvinnen ristet ufrivillig på hodet.
— Herregud, så mye sinne du har i deg, jenta mi…
Da Berta hørte det siste ordet, gikk hun fullstendig amok.
— Hvilken jente er jeg for deg?! Din gamle kjerring, har du helt glemt hvem du snakker med?!
Hun grep kvinnen etter det grå håret, bøyde hodet hennes brått ned og presset ansiktet hennes med full kraft rett ned i den enorme deigen som lå på bordet.
Flere av fangene skrek forskrekket, men ingen våget å komme bort.
Berta løftet den gamle kvinnen etter håret, så på ansiktet hennes som var dekket av mel, og lo høyt.
— Vel? Smaker det godt? Kanskje jeg skal putte deg i ovnen også?
Den eldre kvinnen pustet tungt mens hun holdt seg fast i kanten av bordet.
— Slipp meg, vær så snill. Jeg har ikke gjort deg noe vondt.
— Og jeg er ikke ferdig ennå!
Berta rykket henne igjen i håret, snudde henne mot seg og løftet den enorme hånden sin, klar til å slå. Men akkurat da skjedde noe som fikk alle de tilstedeværende til å bli stående i skrekk 😨🤔
Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren 👇👇
Men akkurat da sa den gamle kvinnen plutselig:
— Slå meg, Berta. Men denne gangen skal jeg ikke si at jeg falt selv.
Forbryterens hånd ble hengende i luften.
— Hva sa du?
— For seksten år siden gjorde du allerede dette. Den gangen løy jeg for din skyld. Og se hva det endte med.
Det ble uvanlig stille på kjøkkenet.
Berta slapp håret hennes brått, og for første gang forsvant det arrogante smilet fra ansiktet hennes.
— Hold kjeft! — hveste hun. — Du vet ingenting!
Men den gamle kvinnen rettet seg sakte opp, tørket ansiktet med kanten av forkleet og så henne rett inn i øynene.
— For seksten år siden jobbet jeg på et barnehjem. Og du var den jenta som ingen ønsket å ta med seg hjem. Husker du da du knuste et vindu og slo en annen jente? Hun havnet på sykehuset, og jeg fortalte politiet at det var en ulykke.
Berta ble blek.
De andre fangene så forbløffet fra den ene kvinnen til den andre.
— Jeg kjente deg igjen den aller første dagen, — fortsatte den gamle kvinnen. — Selv med alle disse tatoveringene. Jeg tenkte at du kanskje hadde forandret deg etter alle disse årene. Derfor sa jeg ingenting da du behandlet meg dårlig.
— Hvorfor er du her da? — spurte Berta plutselig.
Den gamle kvinnen senket blikket.
— Fordi jeg for noen år siden syntes synd på en person igjen. Min voksne sønn ba meg gjemme penger som han hadde stjålet sammen med vennene sine. Jeg visste hvor de kom fra, men gikk likevel med på det. Jeg ble dømt for å ha hjulpet til med å skjule en forbrytelse, og han kom ikke engang for å besøke meg én eneste gang.
Berta senket hånden sakte.
— Det var jo du som sa til meg den gangen at jeg kunne bli et godt menneske, — sa hun stille.
— Det sa jeg. Og det tror jeg fortsatt. Men man blir ikke et godt menneske bare fordi noen stadig tilgir deg for grusomhetene dine.
I det øyeblikket kom fengselets hovedvakt bort til bordet. Hun hadde hørt skrikene og rukket å se hva som skjedde gjennom glassdøren.
— Berta, hendene bak ryggen! Med en gang!
For første gang på hele denne tiden protesterte ikke forbryteren og forsøkte ikke engang å gjøre motstand.
Da de allerede var i ferd med å føre henne ut av kjøkkenet, stoppet hun plutselig og snudde seg mot den gamle kvinnen.
— Husker du at du pleide å gi meg boller på søndager? Når de andre barna ble hentet av foreldrene sine, mens jeg ble igjen alene?
Den gamle kvinnen så overrasket på henne.
— Selvfølgelig husker jeg det. Jeg ga deg alltid den største.
Berta snudde seg bort slik at ingen skulle se ansiktet hennes.
Noen dager senere ble den gamle kvinnen igjen ført til kjøkkenet. Hun gikk bort til arbeidsplassen sin og la merke til en liten pakke. Inni lå det en fersk bolle, og ved siden av lå et ark som var brettet fire ganger.
På arket sto det skrevet med ujevn håndskrift:
«Tilgi meg. Jeg kjente deg igjen allerede den første dagen. Jeg hatet deg bare fordi du var det eneste mennesket som behandlet meg med vennlighet, og likevel endte jeg opp med å bli et monster. Jeg ville ikke at du skulle se hva jeg hadde blitt.»
Den gamle kvinnen så lenge på lappen. Deretter la hun den forsiktig i lommen på forkleet.
Den dagen ba hun for første gang på tre måneder en av vaktene om å få besøke en annen innsatt.
