Dronningen beordret at hendene til en fattig bondejente skulle hugges av etter å ha anklaget henne for tyveri, men i siste sekund før henrettelsen la kongen merke til noe på jentas hals og beordret straks at selve dronningen skulle arresteres 😱
Dronningen hadde alltid hatet en fattig tjenestejente.
Jenta var stille, arbeidsom og sa aldri imot de eldre. Hun het Marta. Hun sto opp før alle andre, hentet vann, gjorde rent i de kongelige rommene, vasket tunge tepper og arbeidet hele dagen som om hun var redd for å løfte blikket én gang for mye.
Men det var nettopp dette som irriterte dronningen.
Hun likte ikke at de vanlige menneskene på slottet syntes synd på Marta. Hun likte ikke at de eldre tjenestekvinnene kalte henne snill. Hun likte ikke engang at kongen en gang stoppet i korridoren og sa:
— Denne jenta har veldig vakre øyne.
Dronningen smilte da, men inni seg ble hun iskald.
Fra den dagen begynte hun å se annerledes på Marta. Hvert eneste skritt jenta tok gjorde henne sint. Hvis Marta mistet en krukke i gulvet, kalte dronningen henne klønete. Hvis hun var stille, ble hun beskyldt for frekkhet.
Alle på slottet forsto at dronningen lette etter en grunn til å bli kvitt den fattige jenta, men ingen våget å blande seg inn.
En morgen gikk dronningen ut til slottskjøkkenhagen. Der vokste grønnsakene til det kongelige kjøkkenet. På samme tid bar Marta en kurv med grønnsaker som den gamle kokken hadde bedt henne samle inn.
Dronningen stoppet og sa høyt:
— Tyv.
Marta stivnet.
— Deres Majestet, jeg fikk beskjed om å bringe dette til kjøkkenet, svarte jenta skremt.
Men dronningen ville ikke engang høre på henne. Hun snudde seg brått mot vaktene og beordret:
— Kast henne i fengsel. Hun har stjålet mat fra den kongelige hagen.
Marta ble blek.
— Jeg stjal ikke noe, jeg sverger. Jeg ble sendt for å hente dette.
Den gamle kokken ville gå frem, men ett eneste blikk fra dronningen fikk kvinnen til å senke hodet. Alle på slottet visste at den som forsvarte Marta, selv ville havne i trøbbel.
Innen kvelden snakket hele byen allerede om hvordan den fattige tjenestejenta hadde stjålet grønnsaker fra den kongelige hagen. Folk hvisket på markedene, ved brønnene og ved byportene. Noen syntes synd på jenta, andre mente at loven måtte være lik for alle.
Og loven i dette kongeriket var fryktelig.
For tyveri fikk man hendene hugget av.
For en adelig var det en skam. For en bonde var det slutten på livet, fordi fattige mennesker bare overlevde takket være hendene sine. Med dem pløyde de jorden, vasket, sydde, hentet vann og tjente til et stykke brød.
Neste dag var hovedtorget fullt av mennesker.
Folk hadde kommet for å se straffen. Noen sto stille, andre hvisket til hverandre, og noen hadde til og med stilt seg på steintrappene for å se bedre. Midt på torget lå allerede hoggestabben. Ved siden av sto bøddelen med en tung øks.
Marta ble ført ut fra fengselet i en gammel kjole med hendene bundet. Ansiktet hennes var blekt, og øynene røde av tårer. To vakter holdt henne i armene og førte henne frem mens folkemengden flyttet seg til side.
— Jeg er uskyldig! ropte Marta. — Jeg har ikke stjålet noe!
Men stemmen hennes druknet i støyen fra torget.
På en høy plattform satt dronningen. Hun så på jenta kaldt, som om det ikke sto et levende menneske foran henne, men bare skitt på veien.
Kongen sto ved siden av henne, mørk og sliten. Han hadde fått høre at det fantes bevis, at tjenestejenta var blitt tatt med kurven i hendene, og at straffen allerede var bestemt etter loven.
Han likte ikke slike henrettelser, men dronningen forsikret ham om at svakhet overfor tyver ville ødelegge ordenen i riket.
Marta ble stilt foran hoggestabben. Jenta skalv så mye at hun knapt kunne stå på beina. Bøddelen løftet øksen. Men plutselig la kongen merke til noe på halsen hennes og beordret straks at dronningen skulle arresteres. 😱 Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren 👇👇
I det øyeblikket blåste vinden bort det tynne stoffet som dekket det gamle smykket på Martas hals.
Kongen ble plutselig blek.
— Stopp! ropte han så høyt at hele torget ble stille.
Bøddelen frøs med øksen hevet.
Kongen gikk raskt ned fra plattformen og nærmet seg jenta. Blikket hans var festet på det lille gamle smykket rundt halsen hennes.
— Hvor har du fått dette fra? spurte han stille.
Marta så skremt på ham.
— Det er fra faren min.
Kongen tok et skritt nærmere.
— Hvor er han?
Jenta ristet på hodet, og tårene begynte igjen å renne nedover ansiktet hennes.
— Jeg vet ikke. Jeg har aldri sett ham. Mor sa bare at dette var det eneste som var igjen etter ham.
Kongen tok forsiktig smykket i hendene. På innsiden var det et lite symbol som ingen utenforstående kunne kjenne til. Det var han selv som hadde bestilt dette smykket mange år tidligere til sin nyfødte datter fra sitt første ekteskap.
Den samme datteren som dronningen hadde sagt druknet i elven som spedbarn.
Kongen snudde seg langsomt mot dronningen.
— Hvordan havnet min datters smykke hos denne jenta?
Ansiktet til dronningen forandret seg.
— Det er umulig, sa hun. — Den jenta døde for lenge siden.
Men plutselig kom en gammel kvinne ut fra folkemengden. Hun var en tidligere tjenestekvinne ved slottet som hadde blitt kastet ut mange år tidligere.
Kvinnen falt på kne og sa:
— Tilgi meg, min konge. Jeg har vært stille altfor lenge.
Folkemengden frøs til.
Den gamle kvinnen fortalte at dronningen mange år tidligere hadde beordret at spedbarnet skulle fjernes fordi hun fryktet at datteren til kongens første kone en dag ville bli arving. Tjenestekvinnen skulle ta barnet til elven, men i siste øyeblikk klarte hun ikke å gjøre det. I stedet ga hun jenta til en fattig familie utenfor byen og ba dem oppdra henne som sin egen datter.
Kongen lyttet uten å klare å si et ord.
Så så han på Marta igjen.
— Slipp henne fri, beordret han. — Umiddelbart.
Vaktene løste opp tauene rundt hendene hennes. Kongen vendte seg mot vaktene og pekte på dronningen.
— Og arrester henne.
Dronningen sprang opp fra setet sitt.
— Det tør du ikke!
Marta sto midt på torget og forsto ikke hva som skjedde. For et øyeblikk siden skulle hun miste alt, og nå så kongen på henne som om han hadde funnet det han hadde lett etter hele livet.
