En dag bestemte jeg meg for å ikke ta sovetabletten som min kone og bror ga meg hver kveld, for å finne ut hva de gjorde mens jeg sov: det jeg så, skremte meg virkelig 😱🫣
Jeg er 65 år gammel, og de siste månedene har jeg sovet dårlig. Legen skrev ut en sterk sovetablett som jeg ikke kunne sove uten. Med disse pillene falt jeg i en så dyp søvn at jeg om morgenen knapt forsto hva som foregikk rundt meg. Min kone sørget alltid strengt for at jeg tok dosen, og broren min — som bodde hos oss etter at hans kone døde — gjentok stadig at jeg trengte “en god hvile”.
Men etter hvert begynte deres omsorg å virke merkelig. De insisterte for mye, og fulgte nøye med på hvert eneste glass jeg drakk. Og en kveld glemte jeg rett og slett å ta med vann til soverommet og gikk til kjøkkenet.
Da jeg kom inn, trakk min kone og bror seg brått unna hverandre, som om jeg hadde tatt dem på fersk gjerning.
— Hvorfor sover du ikke? — spurte hun, tydelig anspent.
— Jeg glemte vannet — svarte jeg.
Jeg gikk tilbake til rommet, men søvnen kom ikke. Deres forskrekkelse var altfor åpenbar. Jeg forsto at de skjulte noe, og at det hadde med meg å gjøre.
Neste natt bestemte jeg meg for å late som om jeg hadde tatt pillene og allerede sov. Jeg la meg ned, ventet til de gikk ut av soverommet, og sto deretter stille opp og gikk ut i gangen. Jeg nærmet meg kjøkkenet og kikket forsiktig inn.
Og det jeg så der, fylte meg med ekte skrekk. 😱🫣 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Min kone og bror satt ved bordet, men de drakk ikke te og snakket ikke om hverdagslige ting, som jeg hadde forventet. På bordet foran dem lå noen dokumenter og en tykk mappe med en påskrift. Min kone bladde nervøst gjennom papirene med skjelvende hender, mens broren min hvisket noe til henne og pekte på linjer i dokumentet.
Men det mest skremmende var ikke dette. De snakket om meg.
— Hvor lenge til vil han klare seg? — spurte min kone, mens hun så på broren. — Er du sikker på at disse pillene gjør ham svakere og ikke sterkere?
— Ja, helt sikker — svarte han. — Det blir stadig vanskeligere for ham å våkne. Vi må fullføre alt før han mistenker noe.
En iskald følelse strømmet gjennom kroppen min. Fullføre hva?
Min kone åpnet neste mappe. Jeg kikket nøye og var nær ved å skrike — der var en kopi av mitt testament, som jeg hadde signert for flere år siden. Ved siden av lå et nytt dokument: en forfalskning. Signaturen var min, men tydeligvis ikke laget av meg.
— I morgen viser vi den nye versjonen til notaren. Han vil tro oss — sa broren. — Vi sier at helsen hans har blitt verre, og at han selv ba meg om å hjelpe til med alt.
— Det viktigste er at han ikke begynner å motsette seg — la min kone til. — Så du hvordan han kom inn i går? Jeg trodde han hadde lagt merke til at vi forberedte oss.
Mine ben ble svake. Jeg forsto at de ønsket å overta huset, sparepengene og pensjonen min.
Og da stilte min kone spørsmålet som bekreftet mine verste frykter:
— Er du sikker på at hjertet hans vil tåle det hvis vi fortsetter å gi dobbel dose?
— Det må det ikke — svarte broren lavt. — Han har selv skylden for at han lever for lenge.
Noe inni meg brast. Jeg trådte sakte tilbake fra døren, prøvde å ikke puste. De ønsket ikke bare å lure meg — de ønsket å få meg drept under påskudd av behandling.
Jeg gikk tilbake til soverommet, la meg i sengen og dekket meg med dyna, og latet som om jeg sov da jeg hørte skrittene deres nærme seg. Min kone kikket inn i rommet, gikk stille bort til nattbordet og satte et glass vann med oppløst medisin.
— La ham sove tungt — hvisket hun. — Det er ikke lenge igjen.
