En kvinne på et kjøpesenter laget et skikkelig oppstyr fordi jeg prøvde å amme barnet mitt, men kort tid etter skjedde noe som gjorde at hun angret bittert på oppførselen sin 😢😲
Jeg trodde virkelig at jeg levde i en tid der amming på offentlige steder ikke lenger fører til hysteriske reaksjoner. I en tid der folk forstår at hvis du er mor og barnet ditt gråter av sult, så er det første du tenker på hvordan du kan roe det ned – ikke hva andre måtte mene.
Men virkeligheten viste seg å være annerledes.
Dette skjedde for ikke lenge siden, på et kjøpesenter. Jeg satt på en benk da barnet mitt begynte å bli urolig – den typen gråt som er umulig å ta feil av. Jeg forsto med en gang at hun var sulten. Rolig la jeg et teppe over meg, satte meg slik at ingenting var synlig, og begynte å amme. Alt så diskret, stille og forsiktig som mulig.
Ved siden av meg satt en kvinne med datteren sin. En helt vanlig kvinne. En mor. En som, slik det virket, selv en gang hadde ammet sitt eget barn.
Og plutselig – et skrik.
— Hei! Hva er det du driver med?! Gå på toalettet! Det er folk her, skammer du deg ikke?!
Jeg skjønte ikke med en gang at hun snakket til meg. Av ropene hennes begynte barnet mitt, som nettopp hadde roet seg litt, å gråte igjen.
— Vær så snill, snakk litt lavere… jeg mater bare barnet mitt. Ingenting synes jo, — sa jeg rolig. — Hvordan skal jeg kunne mate henne på et toalett?
Men kvinnen ga seg ikke.
— Gå på toalettet! Jeg vil ikke at datteren min skal se den ekkelheten der!
— Hvilken ekkelhet? — jeg klarte ikke lenger å skjule forvirringen min. — Jeg kler ikke av meg, jeg ammer bare barnet mitt.
— Jeg har også oppdratt en datter! — hevet hun stemmen. — Men jeg kledde meg aldri av hvor som helst! Dette er et offentlig sted! Forsvinn herfra!
Folk begynte å snu seg. Barnet mitt gråt stadig mer — ikke av sult, men på grunn av skrikene hennes. Hendene mine begynte å skjelve. Vesken var tung, barnet i armene, og en klump i halsen.
Jeg måtte reise meg og gå. Jeg gikk mens jeg prøvde å holde barnet, vesken og tårene tilbake samtidig. Barnet fortsatte å spise, mens hun hikstet mellom slurkene.
Og akkurat i det øyeblikket skjedde noe jeg overhodet ikke hadde forventet, og som gjorde den sinte kvinnen helt sjokkert 😨😢
Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Fire unge menn kom bort til meg. De hadde fulgt med på det som skjedde hele tiden. De sa ingenting — de stilte seg bare ved siden av meg. Så stilte de seg med ryggen mot meg, omringet oss, og en av dem tok vesken min.
— Du kan amme i fred, — sa en av dem. — Vi blir stående her.
— Ja, — la en annen til. — Vi kommer ikke til å se. Et barn skal ikke måtte være sultent på grunn av dårlig oppdragne mennesker.
Jeg klarte ikke å svare med en gang. Jeg bare sto der og kjente hvordan haken min skalv.
Den kvinnen ble stille. Hun så på oss, på guttene og på meg — og for første gang var det ikke hovmod i blikket hennes, men forvirring. Hun forsto at skrikene hennes ikke var en «forsvar av moralen», men ren og skjær grusomhet.
Barnet mitt roet seg. Og for første gang på hele denne tiden følte jeg ikke skam, men støtte.
