En syv år gammel jente skjønte at en ukjent mann i svarte klær fulgte etter henne: men i stedet for å gå hjem, gjorde hun noe uventet 😱😱
Den syv år gamle jenten var på vei hjem etter skolen. Hun hadde en skoleveske i hendene med skråstilte notatbøker, og på skulderen en skjerf som alltid gled ned. Gårdsplassen var stille og tom. Bare ved inngangspartiet sto det noen.
Det var en høy mann i en lang svart frakk. Ansiktet hans var delvis skjult av skjerfet og den oppbrettede kragen, men det var nok til at han så skremmende ut. Han så ut som om han ventet på noen. Av og til kikket han seg rundt, og så stirret han igjen intenst på huset.
Jenten ble urolig. Ordene til faren hennes dukket opp i hodet hennes.
Mannen la merke til henne. Blikket hans ble tungt og varsomt. Han tok noen skritt fremover, som om han sjekket om det var vitner i nærheten. Gaten var tom: ingen forbipasserende, ingen biler. Jenten følte hjertet dunke hardt i brystet og håndflatene ble svette. Mannen økte farten.
Hun snudde seg – han var allerede veldig nær. Jenten kastet et blikk rundt trappeoppgangen. Og plutselig gjorde hun noe som til og med mannen i svart ble sjokkert over 😨😨 Takket være dette overlevde jenten og kom uskadd fra det. Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Hun kom på: «Lys! Støy!»
Hun slo plutselig på alle lysene i oppgangen, og belyste den mørke inngangen, og slo hardt med nevene på nærmeste dør.
—Hjelp! Hjelp! —roper hun, stemmen sprakk av panikk.
Ekkoet fylte oppgangen. Mannen i svart stivnet et øyeblikk, som om han ikke hadde forventet at et barn skulle handle så resolutt.
I det øyeblikket åpnet døren seg, og en kraftig mann i hjemmeklær stod i døråpningen. Bak ham skimtet man en kvinneskikkelse.
—Hva skjer her? —spurte han strengt, først mot jenten og så mot den fremmede.
Mannen i svart rykket til, øynene hans åpnet seg vidt av overraskelse. Han snudde seg og løp nesten, og forsvant i gårdens mørke.
Jenten skalv fortsatt, holdt sekken tett til seg, men hun følte en varm stolthet inni seg. Hun husket farens ord og gjorde akkurat det riktige. Og det reddet livet hennes.
