En ung, uerfaren soldat matet en slange, selv om medsoldatene advarte ham mot å gjøre det: noen dager senere skjedde noe fryktelig 😨😱
Soldatene hadde for lengst blitt vant til tjenesten midt ute på et tomt, endeløst jorde, der det ikke fantes et eneste levende menneske på mange kilometers avstand. Bare noen få fugler, villfarne dyr og vinden brøt stillheten.
Tjenesten var rolig, uten hendelser, men nettopp det gjorde den utmattende. Guttene kjedet seg, lengtet hjem, etter familien, etter menneskelige ansikter. Ingen forbindelse, ingen nyheter, ingen underholdning — bare telt og den evige ventingen som allerede ringte i ørene.
Hver søndag fikk de levert vann, mat og brev hjemmefra, men ukene mellom disse dagene føltes uutholdelig lange.
Hver fant seg noe å gjøre: noen pusset støvlene til de skinte, noen leste den samme boken om og om igjen, og noen bare satt ved bålet i stillhet, stirrende ut i intet.
En tidlig morgen la en av soldatene — en ung, helt uerfaren gutt som nylig hadde kommet til leiren — merke til noe merkelig ved teltet sitt. På den tørre bakken, en meter fra støvlene hans, lå en enorm svart slange sammenrullet.
Den freste ikke, den angrep ikke, den bare så på ham. Gutten ble stående, men i stedet for å bli redd følte han en slags medlidenhet. Blikket til slangen virket ikke ondt, men sultent og utmattet.
Han tok opp et brødstykke fra lommen, en rest fra middagen, og rakte det forsiktig frem. Slangen ble stående stille et øyeblikk, før den gled frem, tok brødet og forsvant.
Da kameratene hans fikk høre om det, ristet de bare på hodet.
— Er du gal? — sa sersjanten. — Det er en slange, den er farlig. Du må ikke mate dem.
Men gutten smilte bare:
— Slapp av, den var bare sulten. Jeg ville bare hjelpe.
Det var alt, og etter et par dager hadde han allerede glemt den merkelige morgenen. Men noen dager senere skjedde noe fryktelig med akkurat den soldaten 😱😨👉 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Midt på natten, da leiren lå i stillhet, hørtes en svak rasling fra teltet. Først trodde den unge soldaten det var vinden. Men da lyden kom nærmere, åpnet han øynene og frøs av skrekk.
Rundt ham, som om de kom ut av skyggene, krøp titalls slanger frem. Alle — like svarte som den første. De freste, beveget seg i takt, og i de kalde øynene deres virket det som om han kunne se gjenkjennelse.
Han satte seg forsiktig opp, prøvde å ikke gjøre brå bevegelser, men slangene hadde allerede omringet ham. Han forsto at de hadde kommet etter mat, og begynte desperat å lete etter noe — en skorpe, en smule, hvilken som helst matrest.
Men alt fra middagen var borte. Og i det øyeblikket den første slangen løftet hodet og tungen gled gjennom luften, skjønte gutten hva som kom til å skje.
Fresingen ble høyere, slangene beveget seg samtidig og begynte å bite ham.
Om morgenen, da kameratene la merke til at den unge soldaten ikke kom ut til oppstilling, gikk de for å sjekke teltet hans. Kroppen hans lå ved inngangen, med åpne øyne og huden dekket av dusinvis av små, nesten presise bitt.
Ingen slanger var å se i nærheten, bare slyngende spor i jorden som førte mot skogen.
Siden den dagen matet ingen lenger ville dyr.
