Hver natt følte jeg at det var noen i huset mitt, så jeg installerte et kamera på rommet mitt. Om morgenen, da jeg så gjennom opptaket, ble jeg forskrekket 😱😲
Hver natt følte jeg det samme: det var noen i huset mitt.
Denne følelsen kom ikke med en gang. Først var det lyder: svake, nesten umerkelige. Gulvet knirket, som om noen tok forsiktige skritt. En dyp dunk, som om et møbel ble berørt. Noen ganger en svak rasling, som om noen åpnet skapet eller rotet med tingene mine. Jeg lå i mørket, helt stille, og var redd for å puste engang.
Det føltes som om en ukjent person gikk rundt i leiligheten. Ikke brått, ikke frekt — tvert imot, altfor forsiktig. Som om denne «noen» kjente huset mitt og ikke ville bli oppdaget. Ofte hørte jeg trinnene om natten, mellom klokken to og fire, når kroppen føltes tung og sinnet svevde.
Om morgenen ventet merkelige ting. Ting var ikke der jeg hadde lagt dem: telefonen på sengen selv om den kvelden før lå på bordet; klær kastet på stolen; gjenstander på gulvet som definitivt ikke var der. Noen ganger var rommet helt rotete, som om noen hadde rotet i skapene. Jeg tilskrev det tretthet, glemsomhet, og overbeviste meg selv om at jeg bare ikke husket hvor jeg hadde lagt tingene.
Et par ganger våknet jeg om natten med følelsen av at noen så på meg. Men jeg åpnet ikke øynene — jeg sa til meg selv at det var en drøm, et spill av fantasien. Inntil frykten ble for virkelig.
En morgen våknet jeg med skjelving i kroppen og innså: dette går ikke lenger. Jeg installerte et kamera på rommet mitt. Jeg pekte det mot sengen og lot det stå på hele natten. Jeg var sikker på at hvis det virkelig var noen andre i huset, ville kameraet vise det.
Om morgenen satte jeg meg ned for å se gjennom opptaket. Og jeg ble forskrekket over det jeg så på skjermen 😲😱 Jeg forventet hva som helst, men ikke dette. Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Først — ingenting. Jeg sov, lå helt stille. Men så… så jeg hvordan jeg sakte reiste meg midt på natten. Jeg satte meg på sengekanten. Jeg sto opp.
Kameraet fanget hver bevegelse — rolig, metodisk. Jeg gikk rundt i rommet, åpnet skapet, tok ut ting, kastet dem på sengen og gulvet.
Jeg tok telefonen, så på den, la den et annet sted. Jeg støtet borti stolen mens jeg gikk forbi, og den falt. Så gikk jeg tilbake til sengen og la meg igjen, som om ingenting hadde skjedd.
Jeg så på skjermen og klarte ikke å puste. Det var ingen i huset. Bortsett fra meg selv.
Jeg husket ingenting av dette. Verken trinn, bevegelser eller rot. Alle netter, all frykt, alle lyder — det var meg. Min søvngjengeri. Min andre, nattlige jeg, som jeg ikke visste om.
Og det mest skremmende var ikke at noen gikk rundt i huset mitt. Det mest skremmende var at denne «noen» hele tiden hadde vært meg selv, og nå står jeg overfor en lang behandling.
