I flere tiår kunne ingen kvinne bli dronning av Elvaria dersom kongeørnen avviste henne. Men da den styggeste kvinnen i riket nærmet seg fuglen, skjedde det noe som fikk alle i palasset til å stivne av sjokk 😳
I tjuefem år hadde det eksistert en merkelig tradisjon i kongeriket Elvaria.
Her ble ikke dronningen valgt av rådgiverne, av de rike familiene eller engang av kongen selv.
Det var kongeørnen som valgte henne.
Tradisjonen oppsto etter et forferdelig år da tre dronninger døde uventet, den ene etter den andre. Hver av dem kom fra en innflytelsesrik familie, og hver av dem hadde lovet å gjøre landet sterkere, men ingen av dem rakk å regjere særlig lenge.
Folk begynte å si at tronen var forbannet.
Da foreslo en gammel rådgiver en uvanlig løsning.
I generasjoner hadde en enorm kongeørn levd i palasset. Ifølge legenden hadde forfedrene dens en gang blitt gitt som gave til Elvarias første konge. Rådgiveren erklærte at fuglen selv skulle velge den neste regenten.
Til å begynne med lo alle.
Men den første kvinnen som ørnen rolig strakte hodet mot og lot berøre fjærene sine, var en ung kvinne ved navn Eleanor.
Hun regjerte i nesten tjue år.
I løpet av denne tiden ble det bygget nye veier i Elvaria, skattene for fattige familier ble redusert, skoler ble åpnet, og flere byer ble gjenoppbygd etter krigen.
Etter dette var det ingen som lenger lo av den gamle fuglen.
Da dronningen døde, begynte en ny utvelgelse.
Men det oppsto et problem. Ørnen avviste alle kandidatene.
Så snart en adelskvinne nærmet seg, begynte fuglen å slå voldsomt med vingene, skrike og slå klørne mot trestativet.
En hertuginne fikk til og med et dypt kloremerke på hånden.
Nesten tre år gikk, men Elvaria sto fortsatt uten en ny dronning.
Til den neste prøven kom kvinner fra hele kongeriket.
Den fremste kandidaten var lady Celeste, datteren til rikets mektigste greve.
Hun gikk inn i salen iført en dyr, hvit kjole brodert med gull og edelstener.
– Hvis ørnen virkelig er i stand til å velge, kommer den garantert til å velge meg, sa hun lavt til faren sin.
Celeste var velutdannet, vakker og kom fra en familie som eide nesten en tredjedel av all jorden nord i landet.
Da hun nærmet seg fuglen, ble hele salen stille. Celeste strakte frem hånden. Ørnen stirret på henne i noen sekunder, før den plutselig spredte de enorme vingene sine og hakket voldsomt med nebbet rett ved siden av fingrene hennes.
Jenta skrek og trakk seg tilbake. En hviskende mumling spredte seg gjennom salen.
Det var akkurat da en annen kvinne sto blant gjestene. Hun het Mara.
I kongeriket var hun kjent av en helt annen grunn.
Mara var født med grove ansiktstrekk, og etter en alvorlig sykdom i barndommen ble huden hennes dekket av tydelige arr og betennelser. Hun var overvektig, gikk i gamle klær, og håret hennes var nesten alltid flokete.
Folk kalte henne den styggeste kvinnen i Elvaria.
Noen markedsarrangører tilbød henne til og med penger for å vise seg frem for publikum sammen med sirkusartistene. Mara takket ja fordi hun nesten ikke hadde noen annen måte å tjene penger på.
Hun var også blitt tatt med til palasset nettopp for å underholde gjestene. Hele kvelden lo de rike av henne, ba henne fortelle morsomme historier og tvang henne bevisst til å gå gjennom salen, slik at de etterpå kunne hviske og sladre om henne bak ryggen hennes.
Da prøven var over, ropte plutselig en ung adelsmann:
– La henne prøve også! Det kan uansett ikke bli verre!
Hele salen brøt ut i latter. Mara ble blek.
Hun ville ikke nærme seg ørnen, men flere begynte å dytte henne fremover. Jenta gikk langsomt bort til den enorme fuglen. Men i neste sekund skjedde det noe som fikk alle i salen til å stivne av fullstendig sjokk 😱😰
Fortsettelsen på historien finner du i den første kommentaren 👇👇
Ørnen løftet hodet. Alle forventet at den skulle skrike igjen eller slå med klørne.
Men i stedet senket fuglen plutselig vingene. Mara løftet forsiktig hånden. Ørnen bøyde hodet og la det rolig mot håndflaten hennes.
Det ble så stille i salen at man kunne høre lysene knitre. Deretter gjorde fuglen noe den ikke engang hadde gjort foran den forrige dronningen. Den hoppet ned fra stativet sitt, gikk bort til Mara og bøyde hodet rett foran henne.
Den gamle hoffvokteren ble likblek.
– Det er slik ørnene av denne slekten hilser utelukkende på medlemmer av kongefamilien.
Alle så på Mara. Kongen, som til da hadde fulgt det hele i stillhet, la plutselig merke til en liten sølvmedaljong rundt halsen hennes.
Han gikk langsomt nærmere. Denne medaljongen hadde tilhørt hans første kone.
Mange år tidligere hadde hun født en liten jente. Kongen, som desperat hadde ventet på en sønn, ble rasende og beordret tjenerne sine til å kvitte seg med barnet.
Han fikk beskjed om at ordren var blitt utført. Men tjenerne klarte ikke å drepe den nyfødte.
I all hemmelighet overlot de jenta til en fattig familie langt unna hovedstaden. Slik vokste Mara opp uten den minste mistanke om hvem hun egentlig var.
Kongen stirret på henne i flere sekunder før han for første gang på mange år senket blikket i skam.
Og kvinnen som hele palasset hadde ledd av bare noen minutter tidligere, sto nå ved siden av kongeørnen.
Og denne gangen lo ingen lenger.
