I går kveld sølte min ett år gamle sønn et glass vann over meg: først trodde jeg det bare var en vanlig barnslig spøk, helt til jeg oppdaget den forferdelige sannheten 😨😱
Etter jobb på kvelden var jeg så sliten at jeg bokstavelig talt raste ned på sofaen. Jeg lekte litt med sønnen min, jeg hadde ikke engang spist middag — jeg hadde ikke krefter igjen. Jeg la meg ned for å hvile et par minutter… og merket ikke at jeg sovnet rett på sofaen.
Sønnen lekte ved siden av, kona lagde noe på kjøkkenet. Alt var rolig. I hvert fall trodde jeg det.
Jeg vet ikke hvor mye tid som hadde gått, men plutselig ble jeg vekket av en intens kuldefølelse, som om noen hadde hellet en hel bøtte med vann over meg. Jeg rykket til, åpnet øynene og så et merkelig syn: sønnen min sto ved siden av meg, holdt et glass og helte vann rett på hodet mitt.
— Pappa! Pappaaa! — gjentok han, opphisset.
I de første sekundene skjønte jeg ikke engang hva som skjedde. Så kom sinnet over meg. Jeg var halvveis i søvn, alle klærne mine var våte, sofaen gjennomvåt, og vannet dryppet på gulvet.
— Vet du ikke at man ikke gjør sånn? — sa jeg irritert og børstet vannet bort fra ansiktet mitt.
Sønnen ble redd, leppene hans skalv.
— Pappa, unnskyld…
Og i det øyeblikket sa han en setning som slo meg som et elektrisk støt. 😨 Først da skjønte jeg at dette ikke var en vanlig barnslig spøk, men noe mye mer skremmende 😱 Fortsettelsen i første kommentar ⬇️⬇️
— Pappa, du skalv… hele kroppen din skalv, øynene var åpne og du våknet ikke. Jeg ropte… men du hørte meg ikke.
Jeg stivnet. Ordene til sønnen min traff meg som en iskald vind. Jeg begynte sakte å roe meg, og skjønte: dette var ikke en drøm. Det var et anfall.
Det hadde skjedd sjelden, men det hadde skjedd før. Og det mest skremmende: det kom alltid plutselig. Vanligvis var kona mi nær, men denne gangen reddet… min ett år gamle sønn meg.
Han så at jeg begynte å skjelve, at kroppen spente seg, at pusten ble overfladisk. Et lite barn, som knapt snakker, skjønte at noe var alvorlig galt med meg. Han prøvde å vekke meg, ristet i hånden min, ropte, gråt, men jeg reagerte ikke.
Da gjorde han det eneste han kunne finne på som barn: han hentet et glass vann og begynte å helle det over ansiktet mitt, i håp om at jeg skulle våkne.
Og det virket.
Jeg satt der, våt og sjokkert, og foran meg sto min lille sønn med skjelvende lepper og store, redde øyne.
Jeg trakk ham til meg og klemte ham så hardt som om jeg var redd for å miste bevisstheten igjen.
— Alt er bra… Du reddet pappa, skjønner du? — hvisket jeg, mens jeg følte en klump i halsen.
