I garderoben begynte soldatene å le og gjøre narr av den nye jenta, men så snart de kom inn i treningshallen, forsto de med skrekk hvem denne jenta egentlig var 😱😨
Den dagen var det, som vanlig, støy i garderoben. Metallskap slamret, noen lo, guttene diskuterte treningen høyt. Alt gikk som normalt, helt til hun dukket opp i døren.
Den nye kvinnelige soldaten.
Jenta gikk rolig inn, uten unødvendige bevegelser, som om hun ikke brydde seg om hvem som så på henne. Hun hadde på seg en vanlig militæruniform, ikke noe spesielt. Håret var pent satt opp, ansiktet rolig, uten følelser. Hun så seg ikke rundt, prøvde ikke å snakke med noen. Hun gikk bare bort til benken, satte fra seg vesken og begynte å skifte.
Men hennes ankomst gikk ikke ubemerket hen.
Først hørtes en stille latter. Så en til. Etter noen sekunder stirret flere av guttene åpent på henne, utvekslet blikk og smilte hånlig. En av dem klarte ikke å holde seg og gikk nærmere.
— Å, har du gått deg vill? — sa han hånlig.
— Hva gjør en skjønnhet som deg her?
En annen fortsatte med en gang:
— Er det ikke skummelt å være alene blant oss? Dette er ikke stedet for sånne som deg…
En tredje kom nesten helt bort til henne og så henne opp og ned.
— Vi har ikke hatt jenter her på lenge. Vi har savnet det.
De lo, avbrøt hverandre, slengte dumme og ubehagelige vitser. En av dem rakk til og med håret hennes.
— Synd når de skal barberes av…
Men jenta reagerte ikke.
Hun satt bare rolig, knøt skolissene sine, rettet på uniformen, som om hun ikke hørte et eneste ord. Ingen frykt, ingen irritasjon — bare en kald ro.
Dette gjorde dem enda mer sinte.
Da hun var ferdig og reiste seg for å gå, stilte tre av soldatene seg i veien for henne. Det ble stille i garderoben. De andre fulgte interessert med.
— Hvor har du så travelt? — spurte en med et hånlig smil.
— Er du redd for oss?
En annen lente seg litt nærmere:
— Hvis du er redd for oss, hva skal du gjøre videre da?
Hun løftet hodet og så dem rett i øynene for første gang. Blikket hennes var helt uten tvil.
— Flytt dere og la meg gå, — sa hun rolig, men med en stemme som gjorde luften tyngre. — Ellers kommer dere til å angre veldig.
Guttene utvekslet blikk og lo.
— Og hva skal du gjøre med oss?
Hun vippet hodet litt og svarte stille:
— Snart får dere se.
De flyttet seg likevel, mer av nysgjerrighet enn frykt. De trodde hun bare var en stille, svak jente som prøvde å virke tøff. Ingen av dem tenkte at noe annet kunne skjule seg bak denne roen, og at de snart ville angre alt. 😱😨
Noen minutter senere sto alle i treningshallen. Et stort rom, kaldt lys, lyden av skritt og korte kommandoer. Alt var som vanlig.
Guttene snakket fortsatt seg imellom, kastet blikk mot den nye og smilte hånlig.
Men så kom kommandanten inn. Samtalene stoppet umiddelbart.
Han stilte seg foran rekkene, så over alle og sa kort:
— Oppmerksomhet. I dag får dere en ny kaptein.
Et lett sus gikk gjennom salen. Kommandanten tok et skritt til siden.
— Møt henne.
Og i det øyeblikket gikk hun frem. Den samme jenta fra garderoben.
I et sekund ble det helt stille i hallen. Guttene så på henne uten å forstå hva som skjedde. Smilene forsvant. Noen rynket pannen, andre senket blikket.
Hun så rolig over dem. De samme som hadde ledd av henne for noen minutter siden.
Et svakt, nesten umerkelig smil dukket opp på ansiktet hennes.
— Vel, — sa hun rolig mens hun tok et skritt frem. — Har dere sett hva jeg er i stand til?
Ingen svarte.
Hun gikk langs rekkene, stoppet foran hver enkelt, som om hun husket ansiktene deres.
— Fra nå av er det jeg som skal trene dere, — fortsatte hun, nå med en hardere stemme. — Og tro meg, veldig snart vil dere selv be meg om å stoppe.
Hun stoppet og så rett på de tre som hadde blokkert veien hennes i garderoben.
— Men jeg kommer ikke til å stoppe.
Igjen ble det stille i hallen. Og først da begynte de virkelig å forstå hvem de hadde hatt med å gjøre. Men da var det allerede for sent.
