I tjue år hadde dronningen holdt fast ved én regel: Den som klarte å treffe det bittelille sentrum av den kongelige blinkskiven tre ganger, skulle få oppfylle ett ønske – hva som helst som kronen lovlig kunne innfri. Ingen hadde noen gang klart det, men da en svært stor jente trådte ut på banen, skjedde det noe som etterlot alle i fullstendig sjokk 😳
I tjue år hadde dronningen fulgt en merkelig regel: Den som klarte å treffe det bittelille sentrum av den kongelige blinkskiven tre ganger på rad, skulle få oppfylle ett ønske – hva som helst som kronen lovlig kunne innfri.
Da denne tradisjonen først ble innført, betraktet folk den som en vakker kongelig skikk. Men svært snart utviklet prøven seg til nærmest å bli en legende.
De beste bueskytterne fra ulike deler av kongeriket kom til plassen. Blant dem var jegere som kunne skyte ned en fugl på enorm avstand, soldater som hadde behersket buen i flere tiår, og til og med mestere fra de kongelige turneringene. Noen traff midten én gang, mens de aller heldigste klarte det to ganger. Men det tredje skuddet bommet alltid.
Noen hvisket at tjenerne med vilje endret avstanden til blinkskiven eller i hemmelighet strammet et spesielt stoff som fikk pilene til å endre retning. Andre hevdet at det hele skyldtes presset: Etter to perfekte treff begynte man å forstå hvor nær man var å få drømmen sin oppfylt, og hendene begynte uunngåelig å skjelve.
Uansett hva årsaken var, ble det stadig flere som ønsket å prøve seg.
Grunnen var enkel. Man kunne be om nesten hva som helst: gull, land, et hus, sletting av gjeld eller en stilling ved hoffet. Derfor var den enorme arenaen igjen fullpakket da dagen for den neste prøven kom.
Da herolden kunngjorde den neste deltakeren, kom en svært stor jente langsomt ut gjennom porten med en tung bue i hendene. Hun het Rose.
I noen sekunder stirret tilskuerne bare på henne. Så brøt latteren løs fra tribunene.
– Har hun virkelig kommet for å skyte, eller skal hun dekke blinkskiven med sin egen kropp? ropte noen.
– Se på fingrene hennes! Hvordan skal hun klare å holde i en så tynn buestreng?
– Hun kommer til å bli utslitt før hun i det hele tatt når frem til skytelinjen!
Latteren ble stadig høyere.
Rose var virkelig mye større enn de fleste rundt henne. Hun hadde på seg en enkel brun kjole, håret var satt opp på en slurvete måte, og på hendene kunne man se slitte lærremmer.
Selv dronningen, som satt på sin gylne trone, smilte.
– De beste bueskytterne i hæren min har ikke klart å bestå denne prøven, sa hun til rådgiveren sin, høyt nok til at hoffolkene i nærheten kunne høre det. – Jeg lurer på hvorfor denne jenta i det hele tatt har bestemt seg for å gjøre seg til latter.
Rose hørte alt, men svarte ikke med et eneste ord. Hun stilte seg rolig på det markerte stedet, kontrollerte buestrengen og så mot blinkskiven langt der borte.
Gradvis ble det stillere på arenaen. Rose løftet buen. Og så gjorde hun noe som fikk alle på arenaen til å bli stående i fullstendig sjokk 😳😱 Fortsettelsen på historien finner du i den første kommentaren 👇👇
Den første pilen suste gjennom luften og traff nøyaktig det bittelille sentrum av blinkskiven. Forbausede utrop lød fra tribunene. Noen bestemte seg for at hun bare hadde hatt flaks.
Rose tok en ny pil, strammet buestrengen og skjøt nesten uten pause. Pilen traff like ved siden av den første. Midt i blinken. Smilet forsvant fra dronningens ansikt.
Nå var det så stille på arenaen at man kunne høre vinden få flaggene over festningsmurene til å blafre.
Rose trakk langsomt frem den tredje pilen. Denne gangen var selv de som nettopp hadde hånet henne, helt stille.
Hun strammet buestrengen, holdt pusten og slapp pilen.
Den tredje pilen traff nøyaktig mellom de to foregående.
I noen sekunder rørte ingen seg. Deretter brøt hele arenaen ut i jubel og rop.
Dronningen reiste seg fra tronen.
– På tjue år har ingen klart dette, sa hun. – Du har gjort deg fortjent til ønsket ditt. Si meg hva du ønsker deg. Gull? Land? Et hus? En kongelig tittel?
Rose senket buen.
– Jeg trenger ikke noe av dette.
Hun gikk langsomt nærmere tronen.
– Jeg vil at du skal ta saken mot mannen min opp til ny vurdering.
Dronningen så overrasket ut.
Det viste seg at mannen til Rose fem år tidligere hadde blitt anklaget for drapet på en kongelig skatteoppkrever. Flere vitner hadde vitnet mot ham, og mannen ble sendt i fengsel, selv om han helt til siste stund hevdet at han var uskyldig.
Rose hadde forsøkt å få en ny etterforskning. Hun skrev søknader, oppsøkte embetsmenn og solgte til og med eiendelene sine for å betale advokater. Men ingen var villige til å ta opp igjen en sak som for lengst var blitt avsluttet.
Da kom hun til å tenke på den kongelige prøven.
I fem år hadde Rose trent hver eneste dag.
Til å begynne med traff pilene hennes knapt blinkskiven. Senere lærte hun å treffe sirkelen, og deretter sentrum. Hun trente i regn, i kulde og til og med når buestrengen fikk fingrene hennes til å blø.
Hun hadde ikke kommet til arenaen for å bli berømt.
Noen uker senere ble saken faktisk tatt opp til ny vurdering.
Det viste seg at et av hovedvitnene hadde fått penger for å avlegge falsk forklaring, og at den virkelige forbryteren hele tiden hadde bodd i en naboby under et annet navn.
Roses mann ble løslatt.
