Jeg dro den lille bjørneungen opp av vannet, men det som skjedde med meg litt senere, ble et ekte sjokk 😱😱
Mens jeg gikk langs den dype elven, la jeg merke til noe merkelig på vannoverflaten. Der lå en liten bjørneunge.
Først tenkte jeg at den lille bare lekte og svømte. Men da jeg kom nærmere, forstod jeg at ungen ikke beveget seg i det hele tatt — den lå helt stille på vannet.
– Den har sikkert druknet, mumlet jeg og rakte ut hånden for å ta den opp.
Jeg dro den forsiktig opp på bredden. Jeg dyttet den lett, ristet litt, i håp om at den skulle våkne til liv, men det var nytteløst. Den virket livløs.
Men akkurat da skjedde noe forferdelig 😱😱 Fortsettelsen i første kommentar👇👇
Plutselig hørte jeg et tungt, lavt brøl bak meg. Jeg fikk frysninger over hele kroppen. Jeg snudde meg sakte – og der sto hun.
Ut av buskene kom en enorm binne. Øynene hennes gnistret av raseri, og pusten var tung og rask. Hun så at jeg holdt ungen hennes i hendene og trodde at det var jeg som hadde drept den.
Med et høyt brøl reiste hun seg på bakbeina. Jorden skalv under meg.
Skrekkslagen kastet jeg ungen tilbake i vannet og løp av gårde langs bredden. Men binna var raskere. Hun tok meg igjen på bare noen sekunder og slo meg over ryggen med labben.
En skarp smerte gikk gjennom kroppen – klørne etterlot dype riper. Jeg klarte knapt å holde meg på beina, skjorten var gjennomtrukket av blod.
Men frykten ga meg styrke. Jeg løp inn i den tette skogen, svingte mellom trærne, helt til jeg hørte at brølet gradvis forsvant i det fjerne.
Da jeg endelig kom meg ut på veien, falt jeg ned på bakken, tungpustet.
Akkurat da forstod jeg: man må aldri blande seg inn i naturens lover. Der gjelder sine egne regler. Og mennesket vil alltid være en fremmed der.
