Jeg hørte merkelige lyder fra rommet til min 16 år gamle sønn og trodde han holdt på med noe flaut: men da jeg åpnet døren, ble jeg sjokkert 😱😱
Den kvelden gikk jeg inn på badet for å ta en dusj. Vannet bråkte, dampen fylte hele rommet, og jeg hadde allerede slappet av da jeg plutselig innså at jeg hadde glemt å ta med håndkleet.
— For klønete — mumlet jeg, og uten å skru av vannet, gikk jeg ut av dusjen, kun innpakket i badekåpen.
Huset var stille, bare merkelige lyder kom fra rommet til min 16 år gamle sønn, bak veggen.
Først brydde jeg meg ikke — jeg trodde han så film igjen, som vanlig, på full lyd. Men jo mer jeg hørte, desto mer bekymret ble jeg. Dette var ikke filmskudd. Det var dempede hikst, tause dunk, som om noen mistet noe, og en lav stemme:
— Vær så snill… nei…
Jeg frøs til. Hjertet mitt hamret.
«Hva skjer?» — raste gjennom hodet mitt. Jeg gikk nærmere, presset øret mot døren — og følte kulden som kom fra rommet.
— Sønn? Går alt bra? — spurte jeg stille, men ingen svar kom.
I stedet hørte jeg en kort rasling, deretter lyden av en stol som ble dyttet brått til side. Jeg trodde min tenåringssønn holdt på med noe flaut.
Uten å kunne holde meg, dyttet jeg døren opp. Og det jeg så inne, sjokkerte meg 😲😱 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Rommet var i halvmørke. Bare skrivebordslampen lyste opp et hjørne der sønnen min satt på gulvet, blek, med skjelvende hender.
Foran ham — klassekameraten hans. Gutten lå på siden, øynene lukket, ansiktet grått. På gulvet — et veltet glass og en pakke med noen tabletter.
— Mamma… jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre — pustet sønnen min, nesten gråtende. — Han kom til meg, sa at han hadde det vondt… og så falt han bare. Jeg prøvde å ringe, men telefonen gled ut av hendene mine…
Jeg løp til gutten, sjekket pulsen — svak, men der.
Mens jeg ringte ambulanse, skalv hendene mine, tankene ble forvirret. Da ambulansene tok med sønnens venn, innså jeg først da at han hele tiden hadde sittet der, holdt fast i det gamle pleddet mitt — det jeg hadde gitt ham da han var syk.
Jeg klemte ham.
— Det går bra, du gjorde det rette — sa jeg, og kjente skuldrene hans skjelve.
Men da vi var alene, hvisket sønnen min:
— Mamma… jeg var så redd for at jeg ikke skulle klare å redde ham.
