Jeg kom hjem etter jobb, og sønnen min omfavnet meg, begynte å gråte og sa at han ikke ville bli hos bestemoren mer. Jeg ble sjokkert da jeg fikk vite hvorfor 😲😲
Jeg oppdro sønnen min alene. Mannen min dro da barnet ikke engang var ett år gammelt.
Siden da jobbet jeg to steder. Den lille familien vår hvilte bare på mine skuldre. Oftest var det mamma som hjalp meg. Noen ganger måtte jeg ansette en barnevakt, men det var dyrt.
Jeg var takknemlig for mammas hjelp, selv om jeg noen ganger la merke til rare ting. Hun kunne glemme viktige ting, snakke uten sammenheng, som om hun var i sin egen verden. Men jeg tenkte det bare var på grunn av alder eller tretthet.
En dag sa sønnen min:
— Mamma, kan du slutte å jobbe?
— Nei, vennen min — svarte jeg og strøk ham over hodet. — Vi trenger penger: til hus, mat og lekene dine. Hvorfor spør du?
— Vet ikke … — han trakk på skuldrene — bare lurte.
Jeg tenkte ikke mer over det. Trodde det bare var barnslig nysgjerrighet. Men noen dager senere skjedde noe som forandret alt.
Om kvelden kom jeg hjem etter jobben. Sønnen løp mot meg, klemte meg hardt og begynte å gråte.
— Mamma, vær så snill, ikke la meg være hos bestemoren mer.
Jeg ble forvirret.
— Hvorfor, kjære? Savner du henne, eller har hun vært streng mot deg?
— Hun… oppfører seg rart. Jeg er redd.
— Hva gjorde hun?
Sønnen så bort, stemmen hans skalv:
— Det gjorde vondt… Vær så snill, la henne ikke komme mer.
Jeg ble iskald innvendig. Men barnet klarte ikke å forklare — han skalv og tidvis ble stille, som om han var redd for å snakke. Jeg ringte mamma. Hun sa alt var bra, at de bare hadde lekt, og at han fant på historier.
Men jeg så at han ikke løy. Øynene hans var fulle av ekte frykt.
Neste dag tok jeg meg fri. Jeg sa til mamma at jeg skulle på jobb, men gjemte meg i skapet på soverommet. Hjertet mitt slo så hardt at jeg trodde de ville høre meg.
Jeg så hvordan mamma gikk inn til sønnen. I begynnelsen så alt uskyldig ut — hun rettet på teppet, satte en leke på plass. Men så… 😲😲 Fortsettelse 👇👇
Plutselig grep hun barnet hardt i armen, vred den, og tok et tau ut av vesken for å binde håndleddene hans.
Sønnen gråt, ropte på meg. Mamma gikk bort og la hånden over munnen hans. Men det verste kom etterpå. Hun løftet hodet mot taket og sa:
— Ser dere? Jeg gjorde som dere ba meg om…
Hun lyttet til noen usynlige stemmer, og begynte så å le — lavt, hest og desperat.
— Nei, nei, han skal ikke bort… Han er vår…
Jeg klarte ikke mer, spratt ut av skapet:
— Mamma! Hva er det du gjør?!
Hun snudde seg. Øynene hennes var ville og glinsende.
— Stemmerne ba meg gjøre det — sa hun rolig.
— Hvilke stemmer?!
— De er med meg. De er alltid med meg… — hun smilte, begynte å gråte og lo igjen.
Sønnen min gråt, jeg løp bort, løsnet tauet og holdt ham tett inntil meg. Mamma sto stille, mumlet noe i tomheten.
Jeg tok henne med til legen. Etter undersøkelsene fikk jeg høre diagnosen — schizofreni.
Jeg var redd og trist. Det var min mor, kvinnen som en gang beskyttet meg, oppdro meg og elsket meg. Og nå… kunne hun skade sønnen min.
