Jeg var på vei hjem sent på natten da jeg plutselig la merke til at en fyr i svart klær fulgte etter meg: jeg tok raskt frem en paraply fra vesken min og slo ham i hodet, men plutselig gjorde den ukjente noe uventet 😱😨
Jeg gikk ned en tom gate sent på kvelden. Klokka var nesten elleve: lyktene blinket svakt, og skrittene mine gjallet mot veggene på de gamle husene.
Jeg begynte å gå raskere, holdt vesken tett inntil brystet og kikket hele tiden bakover. Hver gang jeg snudde hodet, var han der. Noen skritt bak meg. En mann i mørk hettegenser med hetta nede over hodet.
Først trodde jeg det bare var en tilfeldighet — vi gikk i samme retning. Men i hvert kryss fulgte han samme vei som meg.
Jeg prøvde å gå raskere — han akselererte også. Jeg stoppet foran et butikkvindu, latet som om jeg så på noe — han stoppet også, litt lenger bak.
Jeg begynte å bli virkelig redd. Dusinvis av tanker raste gjennom hodet mitt: hvor skulle jeg løpe, hvem skulle jeg ringe. Telefonen var tom for strøm. Ingen mennesker i gaten.
Jeg svingte inn i en smal bakgate, i håp om at han ville gå videre. Men noen sekunder senere hørte jeg tunge skritt bak meg.
Han kom nærmere og nærmere. Fingrene mine skalv mens jeg grep vesken. En tanke gikk om og om i hodet mitt: «Hvis han kommer nærmere — jeg lar ham ikke skremme meg.»
Jeg snudde meg brått. Et øyeblikk møttes blikkene våre — kalde, på vakt.
— Hvorfor følger du etter meg? — utbrøt jeg.
Den ukjente svarte ikke.
Og da, uten å kunne holde meg, tok jeg frem en sammenleggbar paraply fra vesken og snudde meg brått. Uten å la ham si et ord, slo jeg ham i hodet med all kraft. Han trakk seg tilbake, tok tak i hetta 😱😱 Men akkurat i det øyeblikket gjorde fyren noe uventet. Fortsettelsen på denne skremmende historien skrev jeg i den første kommentaren 👇👇
— Hvorfor slår du meg?! — ropte han forvirret.
— Og hvorfor følger du etter meg?! Jeg ringer politiet med en gang! — ropte jeg, og prøvde å få stemmen til å ikke skjelve.
— Nei, vent… jeg ville bare bli kjent med deg — pustet han ut og senket blikket.
— Og hvorfor da følge etter meg? — klarte jeg ikke å holde meg —. Du kunne bare kommet bort og snakket til meg.
— Jeg… var sjenert — sa han lavt, som et barn tatt på fersken.
Jeg svarte ikke mer. Jeg snudde meg og løp av sted, og kjente blodet dunke i tinningene mine. Jeg så ikke engang bak meg for å se om han fulgte etter.
Siden da har jeg ikke sett ham igjen, men noen ganger, når jeg kommer hjem sent på kvelden, fanger jeg meg selv i å tenke: han ville virkelig bare bli kjent… eller var han redd for at jeg skulle ringe politiet?
