Katten vekket eieren sin hver natt og jaget henne ut av soverommet: kvinnen trodde katten hadde psykiske problemer helt til hun tok den med til veterinæren 😢😲
Jeg er veterinær og får ofte telefoner om natten. Folk er sikre på at hvis du har en grad, må du løse alt – fra en hund som nyser til å redde livet deres. Men Anna ringte på dagtid. Og stemmen hennes var så sliten som om hun ikke hadde sovet på flere måneder.
— Hei, er dette klinikken? Jeg heter Anna. Jeg har time hos dere. Jeg har et problem med katten min… Den lar meg ikke sove.
Uttrykket «katten lar meg ikke sove» kan bety hva som helst. Men i stemmen hennes var det ikke irritasjon, men bekymring.
Anna kom pent kledd, litt anspent. Hun var rundt femtifem år, hadde en streng frisyre og en kåpe i samme farge som støvlene. Hun holdt transportburet forsiktig, som om det var porselen inni.
— Dette er Luna — sa hun. — Navnet er vakkert, mannen min valgte det. Men om natten er hun ikke Luna, men en vekkerklokke med klør.
Fra transportburet så jeg store øyne. En stor grå katt med tykk pels og rolig blikk. Ingen aggressivitet.
— Hva skjer? — spurte jeg.
Anna sukket dypt.
— Hun vekker meg hver natt. Alltid rundt tre–fire om morgenen. Først forsiktig med poten mot kinnet. Hvis jeg ikke reagerer, begynner hun å slå hardere. Hun kan bite meg i hånden. Dra av meg teppet. Hun roer seg ikke før jeg står opp og går til stuen for å sove på sofaen. Og så snart jeg går, legger hun seg på puten min og sover til morgenen.
— Hvor lenge har dette pågått?
— I tre måneder. Først trodde jeg hun hadde fått dårligere temperament. Så bestemte jeg meg for at det var nervene mine. Terapeuten sa at det var søvnløshet på grunn av stress. Jeg fikk beroligende medisiner. Men det ble ikke bedre.
Luna satt rolig ved siden av eieren og tok ikke øynene fra henne. Jeg undersøkte katten. Hjertefrekvensen var stabil, pusten normal, vekten normal. Et helt friskt dyr.
Og i det øyeblikket innså jeg med skrekk at katten ikke hadde noen psykiske problemer, og at det som skjedde var noe mye verre 😢🫣 Fortsettelsen av historien finnes i første kommentar 👇👇
— Anna — spurte jeg —, hvordan føler du deg når katten vekker deg?
Hun tenkte en stund.
— Dårlig. Hjertet banker veldig fort. Munnen blir tørr. Noen ganger føler jeg at jeg ikke får nok luft. Først tror jeg blodtrykket stiger. Jeg legger en tablett under tungen og går til sofaen. Etter en stund blir det bedre.
— Har noen sagt at du snorker?
Hun ble flau.
— En nabo sa en gang at jeg om natten blir stille og så plutselig trekker pusten hardt.
Jeg så på katten. Den tok ikke blikket fra Anna.
— Det virker som om Luna ikke vekker deg fordi hun er slem — sa jeg. — Kanskje hun reagerer på det som skjer med deg mens du sover. Dyr kan føle når pusten endrer seg eller hjerteslagene blir merkelige. For henne er det et alarmsignal.
Anna så på meg som om jeg hadde sagt noe rart.
— Mener du at hun redder meg?
— Jeg kan ikke bevise det — svarte jeg. — Men jeg er sikker på at problemet ikke er katten. Du bør ta blodprøver, sjekke sukker, hjerte og kanskje pusten under søvn. Start med det.
Hun var stille lenge, og nikket deretter.
En uke senere ringte Anna igjen. I stemmen hennes var ikke den tunge trettheten lenger.
— Jeg tok prøvene — sa hun. — Jeg har forhøyet blodsukker. Og legen sendte meg til kardiolog. De fant problemer med hjertet. De sa at det kan være pustestans om natten. Jeg ble sendt til videre undersøkelse. Legen sa at det er alvorlig.
Hun tok en pause og la til stille:
— Hvis Luna ikke hadde vekket meg… ville jeg fortsatt skylde alt på nervene.
Nå er Anna i behandling. Hun fikk justert medisinene og søvnterapi. Hun sover bedre. Luna kommer fortsatt om natten, men legger seg bare ved siden av henne og spinner stille.
