Mannen min og slektningene hans dyttet meg med vilje ut i en islagt innsjø, fordi de mente det ville være en «morsom spøk», selv om jeg flere ganger hadde bedt dem om å ikke gjøre det 😱😨
Da jeg falt gjennom isen og begynte å rope om hjelp, tryglet jeg dem om å dra meg opp, men de sto bare på bredden og filmet alt med mobilen.
Min hevn begynte i det øyeblikket jeg kom meg opp av vannet. Og den viste seg å være mye hardere for dem enn deres «spøk» 😢😱
Noe knaste under føttene mine. Isen sprakk, og jeg falt ned.
Vannet var iskaldt. Det var som om hele kroppen ble klemt sammen. Jeg klarte ikke å puste, det føltes som om noe revnet i brystet. Panikken kom med en gang. Jeg prøvde å komme opp, slo med armene i vannet, grep tak i iskanten.
— Hjelp! — ropte jeg, men stemmen brast. — Dra meg opp!
Jeg hørte dem over meg. Først høy latter, så ordene: «Slapp av, slutt å spille!» og «Hun kommer seg opp selv.»
Jeg gråt, tårene blandet seg med vannet, hendene gled på den våte isen. Fingrene ble numne, kulden skar i huden. Hver gang jeg prøvde å dra meg opp, brakk kanten og smuldret under meg.
— Vær så snill, hjelp meg! — jeg ropte ikke lenger, bare hveset.
De fortsatte å filme.
Jeg kjente hvordan kreftene forsvant. I hodet hamret bare én tanke — jeg måtte ikke gi opp. Jeg hektet albuen fast i et tykkere parti av isen, dro meg opp, gled ned igjen, men grep tak en gang til.
Jeg kom meg opp med de aller siste kreftene. Jeg lå på isen, pustet tungt, skalv i hele kroppen. Tårene rant av seg selv.
Og bak meg hørte jeg fortsatt latteren deres.
Jeg kom meg opp selv, klamret meg til iskanten og dro meg ut av vannet. Da jeg reiste meg, skalv jeg, men hodet var klart.
Disse menneskene måtte stå til ansvar for det de hadde gjort. Og det jeg gjorde, sjokkerte alle som var til stede 😢😨
Fortsettelsen i første kommentar 👇
Mannen min holdt fortsatt mobilen.
Jeg gikk bort til ham, rev telefonen ut av hendene hans og kastet den uten å nøle ned i råken.
— Hvis du vil, kan du dykke etter den, — sa jeg.
Latteren stoppet.
Jeg dro derfra med en gang. Neste dag fikk jeg påvist nedkjøling hos lege og kontaktet en advokat. Jeg leverte en anmeldelse for forsøk på å påføre helseskade.
Advokaten lyttet nøye og sa at videoen deres kunne ha vært det viktigste beviset på forsett.
Deretter la han til at ved å kaste telefonen i innsjøen hadde jeg ødelagt et viktig bevis.
Jeg forsto at jeg handlet i affekt i det øyeblikket. Men selv uten opptaket var jeg fast bestemt på å føre saken helt til slutt.
