Mens jeg sov, forsvant ting fra huset mitt: en dag orket jeg ikke mer, jeg satte opp et skjult kamera hjemme, og om morgenen, da jeg så gjennom opptaket, ble jeg sjokkert 😱😲
Jeg er pensjonist og bor alene i et lite hus i utkanten. Jeg hadde aldri trodd at alderdom kunne være så merkelig. Alt begynte med småting: et par sokker forsvant, en hårstrikk, noen øredobber, eller noen sedler manglet.
I begynnelsen brydde jeg meg ikke, jeg trodde jeg selv hadde lagt det et sted og glemt det, tross alt, hukommelsen er ikke den samme med alderen. Men så begynte det å skje oftere, og det mest skremmende var at det alltid skjedde om natten, mens jeg sov.
Noen ganger la jeg et halskjede på nattbordet ved siden av sengen, og om morgenen var det borte. Hvor kunne det ha tatt veien? Jeg bor alene, ingen mann, ingen barn, ingen kommer inn.
Noen ganger begynte jeg å tro at jeg ble gal, eller at noen hadde kommet inn i huset – ikke et menneske, ikke et spøkelse, men noe ukjent. En tanke kvernet i hodet mitt: hva skjer i dette forbannede huset?
En morgen, da jeg oppdaget at en stor seddel var borte fra nattbordet, ble jeg virkelig redd. Jeg forsto at jeg måtte finne ut hvem som gjorde dette.
Neste kveld satte jeg opp et lite kamera på soverommet, rettet det mot sengen og nattbordet, slukket lyset og la meg, og prøvde å ikke tenke på hva som kunne skje om natten.
Om morgenen åpnet jeg opptaket med skjelvende hender. Noen minutter skjedde ingenting – bare meg som sov og det stille rommet. Og plutselig – i mørket dukket en svart skygge opp. Jeg ble skrekkslagen da jeg skjønte hvem det var og hva den gjorde i huset mitt 😱😱 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Liten, forsiktig. Når kameraet fanget lampelyset, så jeg at det var en katt. Svart, blank, med glødende øyne. Den nærmet seg nattbordet, tok forsiktig min tannprotese i munnen og forsvant i mørket som om den smeltet bort.
Jeg kunne ikke tro det – det var ikke en tyv, ikke et spøkelse, men en helt vanlig katt! Senere husket jeg at det var et lite hull i taket jeg alltid hadde utsatt å fikse. Tilsynelatende klatret den inn der. Senere fant vi ut at det var naboens katt. Eierinnen fortalte at den alltid tar småting: smykker, pynteting, til og med penger. Den tok alt med seg til sitt hjørne under et gammelt skur.
Da naboene fant gjemmestedet, kunne jeg ikke slutte å le. Der var øredobbene mine, hårspennene, til og med tannprotesen. Selvfølgelig ringte vi ikke politiet – tvert imot, jeg satte til og med ut en matskål ved døren til denne lille tyven. La den heller ta maten enn smykkene mine.
Siden da sover jeg bedre om natten. Noen ganger hører jeg myke skritt ved døren og vet at den har kommet igjen. Men nå er jeg ikke redd. Jeg smiler bare og sier stille: «Ta det du vil, bare ikke skrem den gamle damen».
