Obersten dyttet henne ut av togvognen om natten, i bitende kulde, da det ikke var et eneste menneske rundt, uten å ane hvem denne jenta egentlig var, eller at noe langt verre snart ventet ham 😳😱
Obersten mislikte den nye jenta fra første dag.
Hun dukket opp i avdelingen uventet, uten mange ord, i en enkel uniform uten unødvendige utmerkelser. Ung, rolig, og hun så rett inn i øynene på folk uten å senke blikket. Det irriterte ham umiddelbart.
Konflikten startet under oppstillingen.
— Hvem sendte deg hit? — spurte han kaldt mens han gikk forbi henne.
— Jeg er overført etter ordre, — svarte jenta rolig.
— Hvilken ordre? Jeg gir ordre her, — lo han hånlig.
Hun senket ikke blikket.
— Da har de ikke vist deg den ennå.
Noen soldater lo stille i rekkene. Obersten snudde seg brått.
— Tror du at du er spesiell? Jeg har knust folk som deg dusinvis av ganger.
— Prøv, — svarte hun kort.
Etter det skjulte han ikke lenger irritasjonen.
Under trening pirket han på hver eneste bevegelse hennes. Han hevet stemmen foran alle.
— Har du hendene festet feil?
— Forstår du i det hele tatt hvor du har kommet?
— Dette er ikke et sted for jenter.
Hun svarte nesten aldri. Noen ganger så hun bare på ham på en måte som gjorde ham urolig, men han lot som ingenting.
Etter noen dager skulle avdelingen transporteres med tog. En nattlig reise gjennom fjellene, et langt togsett, nesten alle sov.
Obersten sov ikke. Han gikk gjennom vognen og tenkte bare på én ting — å bli kvitt henne. Uten støy, uten spørsmål.
Han så henne ved døren. Jenta sto alene og så ut i mørket. Fjellene flimret forbi bak vinduet, og en svart elv lå langt under. Vognen gynget svakt.
Han gikk bort stille.
— Kan du ikke sove? — sa han og stoppet ved siden av henne.
Hun snudde seg ikke.
— Frisk luft.
— Dette er ikke en spasertur, — smilte obersten. — Forstår du i det hele tatt at du ikke vil overleve her?
Hun snudde seg sakte mot ham.
— Du er altfor sikker på deg selv.
Han tok et steg nærmere.
— Og du snakker for mye.
Døren var på gløtt. Kald luft slo inn i ansiktet.
Han grep henne hardt i skulderen.
— Nok.
Hun rakk ikke engang å reagere fullt.
En brå bevegelse. Obersten dyttet henne med all sin kraft.
Kroppen til soldatjenta forsvant bakover i mørket. I et sekund møttes blikkene deres. Ingen skrik. Ingen panikk. Bare et rett blikk. Så forsvant hun.
Under var det en avgrunn. Steiner. En elv. Natt. Frost. Han lukket døren raskt. Metall slo tungt igjen.
I noen sekunder sto han der og pustet tungt. Så rettet han på uniformen og gikk rolig tilbake.
I vognen var det stille. Alle sov. Ingen hadde sett noe. Han var sikker på at alt var over, at han hadde blitt kvitt henne så lett… men obersten visste hvem denne jenta var, og hva hun var i stand til 😳
(Fortsettelsen i kommentarene 👇👇)
Om morgenen oppførte han seg som vanlig. Til og med roligere.
Ingen stilte spørsmål. Ingen la merke til at hun var borte. Dager gikk. Så, en natt, forsvant strømmen i avdelingen. Først brydde ingen seg.
Så begynte systemene å svikte. Kameraer. Kommunikasjon. Dører. Obersten gikk ut i korridoren. Det var mørkt. Bare nødlysene blinket. Han hørte fottrinn. Lente. Jevne. Han snudde seg.
I enden av korridoren sto hun. Samme uniform. Samme frisyre. Bare ansiktet var blekere. Det var blod på ermet. Men hun sto rett, som om ingenting hadde skjedd.
Han stivnet.
— Du…
Hun tok et steg frem.
— Tror du virkelig at alt er så enkelt?
Han rygget.
— Dette er umulig.
— Du spurte aldri hvem jeg er, — sa hun rolig.
Han prøvde å samle seg.
— Jeg selv…
— Ja, — avbrøt hun. — Du gjorde en feil.
Hun kom nærmere.
— Jeg er ikke fra din avdeling. Og ikke fra ditt system.
Lyset blinket igjen.
Alle dører rundt lukket seg med et tungt smell.
Obersten forsto at han var alene.
Hun stoppet noen skritt unna.
— Jeg overlevde, — sa hun lavt. — Og jeg hadde tid til å tenke.
Han prøvde å ta opp telefonen, men skjermen var svart.
— Hva vil du? — spurte han skarpt.
Hun så rett på ham.
— Det samme som du gjorde.
Han rygget. Gulvet under ham begynte plutselig å riste. Han snudde seg. Bak ham var det en åpen teknisk sjakt som ikke hadde vært der før.
Han så tilbake på henne.
Hun sto rolig.
— Natt. Kulde. Ingen rundt, — sa hun. — Husker du?
Han prøvde å skrike, men i det øyeblikket sluknet lyset helt.
Et sekund senere hørtes en kort lyd i mørket.
Og igjen stillhet.
Om morgenen sa man i avdelingen at obersten var forsvunnet. Ingen forsto hvordan det kunne skje. Kameraene hadde ikke fungert. Og i arkivet dukket det opp en kort feil i opptaket. Der kan man for et sekund se en skikkelse i en mørk korridor. Som ser rett inn i kameraet.
