Om natten ble jeg forfulgt av en hjemløs mann i skitne klær og barføtt: under fotgjengerovergangen tok han endelig igjen meg og gjorde noe som fortsatt sjokkerer meg 😲😨
Jeg var på vei hjem klokken ni om kvelden. Gaten var allerede mørk: gatelyktene lyste svakt opp fortauet, noen få forbipasserende hastet av gårde, og biler suste forbi og etterlot lysstriper etter seg.
På den tiden er det ikke alltid trygt for en kvinne å være ute på gaten. Jeg visste det, så jeg gikk raskt, holdt vesken tett og kikket meg rundt stadig vekk. Hjertet slo raskere enn vanlig: jeg var vant til å være på vakt, for om natten virker alt i byen mer farlig.
Plutselig hørte jeg tunge skritt bak meg. Tregt, men sikkert. En mann.
Jeg økte tempoet og svingte rundt hjørnet, i håp om at alt bare var min fantasi. Men skrittene forsvant ikke. Tvert imot — de kom nærmere.
Jeg kikket bakover og så ham: en barføtt mann på rundt femti år, med grå, bustete skjegg og langt hår, i skitne og fillete klær. En hjemløs mann.
Han gikk rett bak meg, nesten i takt med mine skritt, og økte også tempoet da han merket at jeg begynte å gå raskere. Jeg kunne føle hvordan frykten fikk blodet til å hamre i tinningene. Brystet mitt strammet seg, pusten ble uregelmessig. Det føltes som om beina mine snart ville svikte.
—Herregud, ikke meg… —bønnfalt jeg mens jeg krysset gaten.
Men det var akkurat der, under fotgjengerovergangen, da lyset plutselig ble rødt, at han tok igjen meg. Jeg kjente en tung hånd på skulderen min og ristet, nesten på nippet til å skrike.
—Hva vil du? —ordene kom av seg selv—. Hvis det er penger… ta vesken! Bare ikke rør meg, vær så snill!
Men det hjemløse mannens handling sjokkerte meg 😱😱 Fortsettelse i første kommentar 👇👇
Mannen løftet hånden, og jeg så at han hadde en lommebok i hånden. Min lommebok!
Han prøvde å si noe, men fra munnen hans kom bare uforståelige lyder. Med sprukne lepper mumlet han noe som:
—…jeg… fant… falt…
Da forsto jeg alt. Han kunne rett og slett ikke snakke. Jeg må ha mistet lommeboken da jeg gikk ut av butikken. Han så det og fulgte etter meg barføtt på den kalde asfalten, uten mulighet til å få min oppmerksomhet.
Jeg sto målløs. Et øyeblikk før så jeg ham som en trussel, men det viste seg at han bare ønsket å returnere eiendelene mine.
Jeg ble flau over frykten min og over å ha dømt et menneske bare etter utseendet hans.
Den kvelden lærte jeg én ting: noen ganger kan de mest skremmende møtene vise seg å være de mest menneskelige.
