Ransmennene i skogen angrep en jente i uniform, og trodde at hun var forsvarsløs og ikke kunne gjøre motstand, men akkurat i det øyeblikket kom noen ut fra dypet av skogen, og etter bare ett minutt stod guttene på kne og tryglet om nåde 😱😨.
— Du skjønner vel at ingen her vil høre skrikene dine — sa en av ransmennene mens de omringet jenten i uniform på en smal skogssti.
De hadde allerede vært på oppdrag i tre måneder, og av kjedsomhet begynte de å lete etter noen å trakassere. Og der var hun: en ung jente, alene, i uniform, uten støtte. Det virket som om hun var forsvarsløs.
— Du er vel vår nye sykepleier — smilte den andre. — Skal du behandle meg? Her gjør det vondt — sa han og pekte på brystet mens han lo høyt.
De så på hverandre, slapp frekke kommentarer, prøvde å provosere henne med ord. En av de mest frekke strakte plutselig hånden og strøk hånden gjennom håret hennes.
— Så mykt, har ikke rørt noe sånt på lenge.
Jenten sto rolig. Inni seg følte hun frykt, men hun tillot seg ikke å vise det. Hun visste at hvis hun viste svakhet, ville de bare bli mer frekke.
— Hold dere unna meg, ellers vil dere angre — sa hun med rolig stemme.
— Se, hun snakker! — fleipet gutten med barbert bakhode. — Vi trodde du var stum.
De lo igjen. En tok et skritt fremover, klar til å fortsette hånene sine.
Men akkurat da kom noen ut av skogen, og soldatene endte på kne og tryglet om nåde 😨😱. Slutten på denne historien kan finnes i den første kommentaren 👇👇.
I det øyeblikket hørtes en dyp knurring fra skogens dyp.
Mellom trærne dukket tre store tjenestehunder opp. De beveget seg raskt og stille. I det neste øyeblikket endret alt seg.
Hundene kastet seg fremover. Guttene rakk ikke engang å forstå hva som skjedde. Én etter én falt de til bakken, dekket seg med hendene og skrek av frykt. Dyrene fulgte kommandoene presist og holdt dem nede, uten å la dem reise seg.
Nå lo ingen.
— Fjern dem, de biter! — ropte en, mens han prøvde å krype bakover.
Jenten observerte stille. I blikket hennes var det ikke lenger noen frykt.
— Vennligst stopp dem. Vi er veldig lei oss. Vi visste ikke — sa de andre raskt.
Først etter det ga jenten en kort kommando, og hundene trakk seg tilbake, men holdt fortsatt guttene under nøye oppsyn.
En av dem, tungpustet, spurte til slutt:
— Hvem er du?
Jenten rettet på uniformkragen og svarte rolig:
— Major i spesialstyrkene. Og dette er mine tjenestehunder. Jeg er også på oppdrag. Men jeg er redd deres tjeneste er over.
Skogen ble stille igjen. Bare denne gangen våget ingen å smile.
