Så snart jeg kom hjem, stoppet naboen meg rett utenfor døren og sa lavt:«Si til mannen din at han ikke må lage så mye bråk. Han forstyrrer alle.»
Men hvordan var det mulig, når jeg bodde alene og ikke hadde noen hos meg? 😧
Dagen etter dro jeg ikke på jobb. I stedet gjemte jeg meg under sengen og ventet på den mystiske fremmede. Klokken 11:50 åpnet døren seg stille, og så… 😱
Så snart jeg kom hjem, stoppet naboen meg rett utenfor døren og sa lavt:
—Jeg vet ikke hvem som bor der hos deg, men denne mannen har plaget hele etasjen i flere dager. Han snakker høyt, flytter på møbler og setter noen ganger på musikk så høyt at det høres gjennom veggen.
Først forsto jeg ikke engang hva hun snakket om.
—Hvilken mann? Jeg bor alene.
Naboen så på meg som om hun trodde jeg spøkte.
—Jeg har ikke sett ham, men jeg hører ham nesten hver dag. Vanligvis rundt lunsjtider. Noen ganger roper han noe, og så går han rundt i leiligheten i lang tid. I går holdt han på i omtrent tjue minutter med å flytte på noe tungt.
Jeg kjente en kald gysning nedover ryggen.
Jeg hadde bodd i denne leiligheten i nesten ett år og hadde ikke gitt nøklene til noen. Foreldrene mine bodde i en annen by, jeg hadde ingen nære venner i nærheten, og på dagtid var jeg alltid på jobb.
Jeg prøvde å overbevise meg selv om at naboen bare hadde tatt feil leilighet. Da jeg kom inn, sjekket jeg alt.
Vinduene var lukket. Inngangsdøren var uskadd. Tingene lå på plass. Ingen hadde rørt pengene eller dokumentene mine.
Men så la jeg merke til noe merkelig.
På kjøkkenet sto en kopp ved vasken, selv om jeg hadde lagt den i skapet den morgenen. Jeg husket helt tydelig at jeg ikke hadde brukt den på flere dager.
Det virket også som om noe manglet i kjøleskapet. Jeg kunne ikke si nøyaktig hva, så jeg bestemte meg for at jeg bare innbilte meg ting.
Den natten sov jeg nesten ikke.
Hver eneste lyd virket mistenkelig. Flere ganger sto jeg opp, slo på lyset og sjekket rommene.
Om morgenen bestemte jeg meg for å gjennomføre et lite eksperiment.
Jeg kledde på meg som vanlig, gikk ut av bygningen rundt klokken åtte om morgenen og gikk med vilje forbi naboenes vinduer, slik at alle skulle se at jeg dro på jobb.
Deretter parkerte jeg bilen bak nabobygningen og kom tilbake tjue minutter senere.
Jeg gikk inn i leiligheten gjennom en ekstra inngang fra gårdsplassen, som jeg nesten aldri brukte.
Jeg ville gjemme meg på en slik måte at personen, dersom han virkelig eksisterte, ikke skulle oppdage meg.
På soverommet sto det en stor seng med en høy sengebunn. Jeg krøp under den, slo av lyden på telefonen og gjemte meg under den lange kanten av sengeteppet.
De første to timene skjedde det ingenting. Jeg begynte allerede å føle meg dum. Jeg tenkte at naboen kanskje faktisk hadde tatt feil, og at jeg nå bare lå på gulvet i stedet for å være på jobb.
Men rundt tjue minutter før tolv hørte jeg låsen i leiligheten klikke stille.
Jeg sluttet umiddelbart å puste. Døren åpnet seg uten smell eller tegn til innbrudd. Noen kom inn med sin egen nøkkel. Noen sekunder senere hørte jeg skritt. Mannen gikk rolig inn på kjøkkenet.
Jeg hørte at han åpnet kjøleskapet. Deretter skrudde han på vannkranen. Etter et par minutter slo han på TV-en.
Alt virket som om en person som hadde bodd her i mange år, hadde kommet hjem.
Jeg lå under sengen og klarte ikke å bevege meg.
Etter omtrent ti minutter ble TV-en slått av.
Skrittene gikk i retning av soverommet.
Mannen kom inn på rommet og stoppet foran garderoben.
—Selvfølgelig, du har latt alt ligge hulter til bulter igjen, sa han irritert.
Hendene mine begynte å skjelve. Han snakket om meg. Deretter sa mannen navnet mitt. Jeg holdt hånden over munnen for ikke å lage en lyd ved et uhell.
Han åpnet garderoben, tok ut noen klær og begynte å flytte dem fra én hylle til en annen.
Etterpå gikk mannen bort til sengen. Skoene hans passerte rett foran ansiktet mitt. Han satte seg oppå sengen. Madrassen sank litt sammen. Og så gjorde han noe som fikk meg til å bli fullstendig lammet av skrekk 😳😨
Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren 👇👇
I flere minutter satt mannen bare der. Så tok han plutselig frem telefonen og ringte noen.
—Ja, jeg er hjemme nå, sa han rolig. —Hun er som vanlig på jobb.
Alt inni meg sank. Jeg forsto at denne mannen ikke hadde kommet inn i leiligheten ved en tilfeldighet. Han kjente timeplanen min helt nøyaktig.
Da mannen gikk inn på badet, tok jeg forsiktig frem telefonen og sendte naboen en kort melding hvor jeg ba henne ringe politiet.
Omtrent femten minutter senere begynte noen å banke hardt på døren. Mannen stivnet først, før han raskt gikk ut i gangen.
Jeg hørte en samtale, deretter rop og bråk. Først etter dette våget jeg å krype ut under sengen.
Den fremmede ble allerede holdt fast av to politibetjenter. Da han fikk øye på meg, forandret ansiktsuttrykket hans seg.
Senere viste det seg at han var den tidligere eieren av leiligheten.
Flere år tidligere hadde han solgt boligen til kvinnen jeg nå leide den av, men på en eller annen måte hadde han beholdt det gamle nøkkelsettet.
Det kom også frem at mannen hadde hatt en alvorlig psykisk lidelse i mange år. En periode hadde han fått behandling, men senere sluttet han å ta medisinene han hadde fått foreskrevet og hadde nesten sluttet å ha kontakt med andre mennesker. Ifølge familien hans hadde tilstanden hans blitt betydelig verre de siste månedene, og han var overbevist om at leiligheten fortsatt tilhørte ham, og at det var hans ansvar å følge med på hva som skjedde der.
Men det merkeligste var faktisk ikke dette.
Politiet fant en eske i bilen hans med ting fra leiligheten min.
Der lå flere smykker, notatene mine, en hårbørste og til og med en T-skjorte som jeg hadde trodd var borte i flere måneder.
Han hadde ikke kommet dit for første gang. Det viste seg at mannen først bare hadde kommet innom av og til for å se på leiligheten, fordi han selv hadde bodd der tidligere. Etter hvert begynte han å bli der lenger.
Han brukte kjøkkenet, dusjet, så på TV og rotet gjennom tingene mine.
Etter en stund begynte han også å ta med seg småting som han mente «ingen ville legge merke til uansett».
Etter denne hendelsen flyttet jeg ut bare noen få dager senere.
