Under begravelsen klatret en liten jente opp i farens kiste og ville ikke slippe ham: de tilstedeværende trodde først at hun bare sørget, helt til de fikk vite den forferdelige sannheten 😨😱
Under begravelsen gikk den lille jenta plutselig bort til den åpne kisten, la hendene på farens bryst og klatret uventet oppi, mens hun presset hele kroppen sin mot ham. Hun la forsiktig hodet på skulderen hans, som om hun var redd for å vekke ham, og begynte å gråte stille mens hun hvisket med skjelvende stemme:
— Pappa, vær så snill, ikke dra… Jeg vet at du hører meg… Ikke forlat meg…
De tynne skuldrene hennes ristet, tårene falt på den svarte dressen til den døde, og de små fingrene hennes grep tak i ermet hans så hardt som om hun prøvde å holde ham mellom liv og død.
Folk rundt ble først forvirret.
Noen så bort, andre tørket øynene i skjul. Noen hvisket at jenta bare ikke klarte å akseptere at hun nå var foreldreløs, at hun var for liten til å forstå at faren aldri ville komme tilbake.
— Stakkars barn… — hvisket en kvinne med medfølelse.
— Det er sorgen, hun forstår det ikke… — svarte en annen.
Presten gikk forsiktig nærmere og forsøkte å snakke mykt til henne:
— Lille venn, solstråle, du må komme ut… la de voksne ta farvel…
Men jenta presset seg bare enda nærmere farens kropp og plutselig skrek hun i desperasjon 😨. De tilstedeværende trodde at hun bare sørget, helt til de fikk vite den forferdelige sannheten 😨😱. Fortsettelse i første kommentar 👇👇
— IKKE RØR HAM! Han puster! Han lever! Hvorfor hører dere ikke?!
Alle stivnet. Slektninger prøvde å roe henne ned og sa at dette var sjokk, at barnet så ting som ikke var virkelige.
Men da to menn forsøkte å løfte henne, gjentok hun det samme om og om igjen, mens hun hikstet gjennom tårene:
— Han er varm! Han puster! Vær så snill, sjekk! Han er ikke død!
Gråten hennes ble mer og mer desperat. Og så så en av begravelsesarbeiderne, en sterk voksen mann, på ansiktet til den “avdøde” og ble plutselig blek.
— Vent… — hvisket han. — Vent litt. Han… han er ikke kald.
Presten kom nærmere, bøyde seg over kroppen og kjente etter på halsen.
— Det er… puls… — sa han nesten uhørlig. — Svak, men den er der.
Kirken fyltes av rop. Noen løp etter leger, noen begynte å gråte, andre ba.
Og jenta bare klemte seg enda tettere inntil farens bryst og hvisket:
— Jeg sa det jo… jeg visste det… du ville aldri forlatt meg.
