—Ut herfra, kvinne! I kompaniet mitt er det ikke plass til folk som deg! —sa kapteinen brått til den unge soldaten, men han kunne ikke engang forestille seg hvem som sto foran ham 😱😱
I kasernen var det en kvelende blanding av lukt av fuktighet, svette og gammel svidd lukt. Støvet lå i et tykt lag på gulvet, de rustne køyesengene knirket ved minste bevegelse, og soldatene satt i hjørnet som fortapte skygger. Uniformene deres var slitte, støvlene revnet, og på ansiktene deres kunne man se tretthet og likegyldighet.
Anna, som knapt hadde krysset terskelen, følte hvordan alt inni henne kokte. Hun hadde forventet å se sterke og stolte forsvarere av fedrelandet, men i stedet så hun mennesker som var brakt til fattigdom og fortvilelse.
Hun gikk bestemt mot kapteinen.
—Hvorfor lever soldatene deres under slike forhold? —spurte hun bestemt—. Hvor er uniformene, hvor er ordentlig mat? Hvorfor ser kasernen ut som et svinesti?
Kapteinen rynket pannen, og da han skjønte at han hadde en forsvarsløs jente foran seg, smilte han hånlig:
—Hvem er du til å stille spørsmål? Er du ikke redd for å miste jobben?
—Jeg er ikke redd —svarte Anna bestemt—. Jeg finner det ekkelt å ha på meg revne støvler og spise mat som til og med griser ville blitt flaue over. Dette gjelder meg og mine kamerater. Vi kom hit for å tjene, ikke for å overleve.
Kapteinen tok et skritt brått mot henne, grep henne i kragen og ropte sint:
—Ut herfra, kvinne! I kompaniet mitt er det ikke plass til folk som deg!
Men kapteinen kunne ikke engang forestille seg at dette ikke var en vanlig jente… 😱😱
Anna så ham rolig i øynene og sa:
—Du tar feil. Jeg har kommet hit nettopp på grunn av deg.
Kapteinen blinket forvirret.
—Hva? Hvem er du til å snakke slik til en overordnet?
Hun tok frem ID-en sin og la den foran nesen hans.
—Løytnant for interne undersøkelser. Det har kommet mange klager på deg. Soldatene dine sulter og går i filler fordi pengene som skulle gå til enheten havner i dine lommer. Du er en tyv og en forræder.
—Du har ingen bevis —mumlet kapteinen, men stemmen hans skalv.
—Du tar feil —svarte Anna kaldt—. Jeg har alt: dokumenter, vitneutsagn, overføringer. Du er ikke lenger kaptein.
Med disse ordene rev hun av ham epauletten. Samtidig kom to militærpoliti inn i rommet. Kapteinen prøvde å rømme, men de tok ham og satte håndjern på ham.
Soldatene som hadde sittet i hjørnet, våknet for første gang på lenge. Et glimt av håp tente i øynene deres.
Anna så på dem og sa bestemt:
—Fra nå av vil dere få et nytt liv. Her er det ikke plass for forrædere lenger.
